Henrik Wergeland hvem var denne norske patriot - egentlig?
Dette er en gammel besvarelse på en skoleoppgave. Feil og utdatert informasjon kan oppstå.
Kort om slekten
På 1600-tallet ble Claus Hansson født. Han fikk minst to sønner og en datter. 10 ledd etter Claus sin datter, Brita Klausdotter, finner en mitt navn, Hans Magne. Wergeland er en modernisering av slektsnavnet Wircheland. Navnet Wircheland kommer fra Brekke på 1600-tallet. Den Claus Hansson som er min stamfar, var ogaå stamfar til slekten Wircheland. En av hans sønner, Hans Clausson Brecke, giftet seg med Orlaug Wircheland. En av deres døtre, Kari Brecke, giftet seg med Ole Wircheland. Fra her har alle nye ledd etternavnene Wircheland eller Wergeland. Ledd nummer 5 fra Claus Hansson, var Niels Wergeland.
Niels ble født på gården Mjøs i Hosanger (Osterøy), av Augusta Nedrevoll i 1780. Faren, Halvor Lassesen, forsvant da Niels var fire år. I Bergen ble Halvor lurt av en kompanjong og dermed forlot han Bergen. Ingen i hans familie så han igjen. Augusta satt igjen med tre barn og uten penger. I motsetning til sine to søsken, Ingeborg og Lars, fikk Niels jobb hos to onkler. Ole Wergeland og Sjur Brekke. Men Niels var mer til bry enn til hjelp, så han flyttet. Han skiftet senere navnet sitt til Nicolai Wergeland etter noen av hans slektninger. I 1803, tok han teologisk examen. Nicolai, som senere ble adjunkt, var forlovet med Alette Dorothea Thaulow når hans første sønn kom i 1805. To år etterpå var Nicolai og Alette gift. Ekteparet var som motpoler, ble det sagt. De flyttet til Dronningsgt. 21. som lå i Christiania.
Nicolai kjempet for fornorskningslinjen. Han ble betegnet som en sviker av embedsmenn. På 1800-tallet var det strid om Norge skulle ha sitt eget språk etter unionen med Danmark. Embedsmenn, som hadde nær tilknytning til Danmark ville forsatt ha dansk som skriftspråk. Nicolais datter, Camilla hadde forbindelser med rikmenn, og fikk familien Wergeland oppover i rangstigen. Nicolai ble kjent i 1810 med boken Mnemosyne. 17. juni 1808 gikk den norske båten "Lougen" til angrep på engelske "Seagull". Det ble en kamp med mye støy. Folk fortalte i ettertid at det ristet i bakken. I Dronningsgt. 21 samme dag ble en av Norges store sønner født. Han skulle bli en av de mest berømte personene innenfor litteraturen. Det var Henrik Wergeland. Ekteparet som bodde der hadde også en kjent datter i 1813, Camilla Wergeland, også kjent som Camilla Collett. Dronningsgt. 21 var en gammel gård nord for Domkirken. Huset var hvitt og bygget i 1735.
Henrik Wergeland sitt fulle navn var Henrik Arnold Wergeland. Navnet fikk han av Henrik Arnoldus Thaulow (1722-1799), som var hans morfar. Vi vet lite om Henrik jr. sine barneår, og det ble skrevet lite om det. Bare dagboken til søsteren, Camilla, er en sikker kilde. Men i diktningen hadde han sterk forbindelse med barndommen sin og barnet i han. I "Hasselnøtter" beretter han for siste gang om sine barneminner.
I 1817, to år etter at Nicolai og Augusta fikk sin siste sønn, flyttet familien Wergeland til en gammel prestegård ved Eidsvoll. Den var stor, og måtte pusses opp. Det var en stor jobb som ingen i familien likte. De fleste i familien ble mer eller mindre deprimerte. Men Henrik var unntaket. Han løp rundt i hagen og skogen, og studerte alt av liv og alt som rørte seg. Både dyr og planter ble studert. Men det var umulig å ikke merke at resten av familien var deprimert. Faren sank ned i sinnstemninger og moren vantrivdes. Verst gikk det vel for Camilla. Hun likte seg så lite at hun gråt mye. Det ble en dårlig stemning i huset. Barna fikk strengere oppdragelse, og hjemmelærerne var udugelige. Løyntnant Andersen var et unntak. Henrik ble en mestersvømmer, og det var med hjelp fra Andersen.
Det var et hardt samfunn de var kommet inn i. Vennskap måtte ikke forekomme mellom gårdene. Men Henrik, og den viltre personligheten han hadde, ble fort kjent med nabogårdene. Han ble til og med forelsket i en av nabojentene. Til tross for at stemningen var dårlig i familien Wergeland, var barna generelt sett viltre. Der var Henrik den villeste. Hadde fortellingene om Tarzan eksistert på den tiden, hadde nok Henrik blitt sammenlignet med ham. Men til tross for at han var vilter, var han også lydig.
Broren til Henrik, Joseph Frantz Oscar (1815 - 1895), ble offiser. Og i 1880 ble han generalmajor. Han tok initiativet til å opprette skiløperavdelingen i Hæren. Han skrev en bok om dette, "Skiløbningen, dens historie og krigsanvendelse" (1865), som fikk en stor betydning for opprettingen av skiløperavdelingen.
Familiens yngste lyriker, Camilla Wergeland, forlovet seg på 1830- / 1840-tallet med Johan Collett. Collett var, i likhet med Welhaven, en fiende av Henrik Wergeland. Men Collett var ikke bare uvenn med Henrik. Han var uvenn med hele familien. Camilla ble utestengt av familien Wergeland på grunn av dette. Hun hørte ikke fra Wergeland-familien, før Henrik sendte en kopi av "Kringla". Det sies at hun lo seg skakk av stykket.
I julen 1834 hadde familien Wergelands tjenestepike, Gunhild, blitt gravid. 18. september ble ungen født. Gutten fikk navnet Olaf Knudsen. Hans far var en av Norges største diktere, Henrik Wergeland. Olaf var også det eneste barnet han fikk.
Henrik var i slekt med to personer, begge ved navn Harald Nicolai Storm Wergeland. Harald Wergeland sr. (1814 -1893) var forsvarsminister (1860 - 1868). Han gjorde stor suksess innenfor militæret. Harald Wergeland jr. (1912) er fysiker, og var med på å opprette CERN, Conseil Europèen pour la Recherche Nuclèaire. Han var også være delegert i CERNs råd i Genève.
Tradisjonelt syn på Henrik Wergeland
Det er mange nordmenn som vet hvem Henrik Wergeland var. En god del av dem vet hvordan han så ut. En venn hadde beskrevet ham på denne måten: "Varmhjertet, snill, sterk, bredskuldret mann med briller. Urokkelig selvtillit, tro på egne evner og var lite interessert i kritikk." Vi vet at Henrik var lojal mot sin far, Nicolai, og var tidlig moden på intellektuellt plan. Nicolai og Henrik delte mange syn innenfor politikk. I dette temaet tok Henrik mye fra sin far. Begge hyllet grunnloven, det innskrenkende monarki og den demokratiske regjeringsformen. 17. mai var ikke bare en helligdag for den lille gutten i familien Wergeland. Det var en hellig dag.
Det skal tidlig krøkes...
Før den villeste av denne Wergeland familien var ni år gammel, begynte han å skrive. Under psenonymet Siful Sidaffa skrev han i sin barndom fortellinger sammen med sin fetter, Jens Aubert. De sendte det til Morgenblad og fikk det på trykk. Dette var Henrik Wergeland sin debut. "Blodstenen. En sagn." var skrevet av Henrik alene. Det sies å være skrekkromantikk i tidens ånd Den var han stolt over. Den handlet om en vandringsmann som kommer til en avsides dal. Han lyttet til det folk fortalte om gamle dager. Det endte med at hovedpersonen hoppet fra et stup. Hodet hans traff en sten - blodstenen. Henrik og Jens skrev flittig, ikke minst om Den Franske Revolusjon. Jens ble Henriks medarbeider. Siden Henriks mor jobbet i teateret, ble familiens store lyriker interessert i teater, i tillegg til lyrikk. Å gå på teater var nok en inspiasjonskilde.
Nicolai så at hans sønn, Henrik, var begavet i temaet politikk. Dette kom frem da Henrik ble eldre. De filosoferte og diskuterte. Nicolai fortalte om sine idèer, og Henrik sugde til seg. Farens idèer ble sønnens idèer.
Skolegang og botilværelsen
Da Henrik var 10 år reiste han hjemmefra. Fra juni 1819 var det Benoni Aubert som var herren i huset hvor Henrik bodde. Henrik hadde flyttet til Akershus, og begynt på katedralskole 1 juni samme år. Benoni var mannen til Henriette, Alette sin søster. Benoni var streng, på den måten at oppdragelsen ble streng. Benoni sin gjest fikk gå litt rundt i Akershus, og Akershus Festning var populær. Gjesten ble svært godt kjent i festningen, og han hadde vært i alle rom og tårn. Det er ingen norsk dikter som har vært så nært knyttet til festningen som Henrik. Men etter to år flyttet Henrik ut av Benoni sitt hus. Henrik ville på hybel.
Henriks brødre Johan, som var eldst, og Ludvig tok seg av Henriks skolegang. I 1821, da Henrik var 13 år gammel, ville han bo på hybel. Nicolai var skeptisk, men han lot sin yngste sønn flytte. Henrik flyttet til Lakkegaten som ligger på Grønland i Christiania. Det var billig, og han bodde med andre på samme hybel. De han bodde med var såkalte høkere. Høkere var personer som solgte husholdningsprodukter i små lokaler. De to eldste han bodde med, var to av hans fettere fra Bergen, Gert Ruback og Hans Tornøe Krohn. Det var ofte krangel mellom de eldste og Henrik. Men de koste seg ofte med fester og alkohol.
Fyll og fest hos lærere
Det var ikke bare hybelbeboere som koste seg med litt for mye alkohol. Også mange av lærerne Henrik hadde på katedralskolen drakk. De fleste var udugelige og late. Mange gikk til og med på horehus. Men det var også en del unntak. Johan Aubert, lærer på skolen og fetter til Henrik, sa at "Elevene fordrives ved vår skole. Men det er ikke deres skyld. Det er lærerens. Det skyldes deres dumhet og forsømmelighet". Et annet unntak var Jacob Rosted, rektor ved skolen. Han hadde riktignok ikke ro og orden, men gikk ikke på horehus og drakk heller ikke for mye alkohol. Sett bort fra å ikke ha ro og orden, var han dyktig. Rundt 1820 var det særlig ille. Vold og fyll hos lærere var det mye av. Og det var normalt at alle elevene ved skolen ble sendt hjem igjen uten at undervisning ble utført den dagen. Men for en 13-åring som festet i lange baner og bodde langt fra foreldre, gikk det ikke så godt på skolen.
En vilter dreng...
Til examen artium i juli 1825 var det 89 deltagere fra Christiania Katedralskole. 33 strøk i matematikk. To av dem var prestesønnene Wergeland og Welhaven. Begge kom til slutt inn på universitetet og begge var interessert i botanikk. Der stopper nok de største likhetene. Det var mye studentliv og rangling på Wergeland. Det sies at han hadde nesen i punchbollen hver gang Det Norske Studentersamfund var samlet. Welhaven var ikke med på rabalder. "Da jeg kom til universitetet, slapp skolen en urolig spetakkelfull dreng på 17 år ut i verden", skrev Henrik i et brev. Og det har han nok rett i.
Fra oktober 1834 hadde han hybel i Christiania. Men forsatt var han ikke den eneste som bodde i hybelen. Nå var riktignok drikkende hybelkamerater byttet ut med dyr. Noen av dyrene var snog, stålorm, fugler, hund og katt. Dette beviser at han virkelig var en vilter dreng. Men det beviser også at han elsket naturen. En gladnyhet for Henrik i 1838, var at han kunne gå inn i stillingen som amanuensis ved Universitetsbiblioteket. Amuensis er en mellomstilling ved universiteter.
17. mai 1841 var det innflytting i "Grotten", en av hans mest kjente hus. Han fikk mange besøkende. Henriks kone, Amalie, virket ikke begeistret over dette, men Henrik likte besøk. Han viste nestekjærlighet. Grotten virket til tider som et hotell. Mange spiste der, og andre overnattet. Selv uten å kjenne vertene personlig.
Kjærligheten
I 1823 ble Henrik Wergeland forelsket i Ida Haffner. Kjærligheten for henne var stor. I diktsamlingen "Hasselnøtter" skrev han om henne. Henrik ante at de ikke kunne bli et par, men kjærligheten var like stor. Han skrev mange frierbrev til henne, men fikk avslag. Mest sannsynlig på grunn av bråhet. Selv etter at hun var blitt forlovet med en offiser, var forelskelsen stor. Ida syntes vel at Wergeland var en rar person. Og det kan en godt forstå. I 1825 døde hun. Dette var trist for Henrik, og han skrev dermed et minnekvad om henne og fikk det på trykk i Morgenblad, 19 jan. 1825. Dette var det første diktet fra Wergeland som stod på trykk.
Utdrag fra diktet:
Forunderlig er Herrens vei
for oss den sig Mulmet svinger
den øiner Dødelige ei,
men vist den dem til Maalet bringer
Idas bror, Wolfgang, en sjøoffiser, likte ikke diktet som Henrik hadde laget. Det ble utfordret en duell, men heldigvis ble duellen forhindret av venner. Denne Ida en hører om her, er den samme Ida i "Ida og Selma". Selma var hans kallenavn til Emilie Selmer, en jente han også forelsket seg i.
Kalde føtter
Emilie Selmer hadde han truffet på et juleball. Da var han full. Og han sa det at han var veldig flau over sin alkoholrus. Som Henrik ofte gjorde, tok han motet til seg. Han skulle fri til henne. Riktignok via brev, men det var nervepirrende nok for han. Han skrev brev, etter brev, etter brev, og var alltid lite fornøyd med brevet. Han rev dem opp og kastet dem ut av vinduet. Henriks gamle flamme gikk forbi huset hans, i undring over at epletrærne kastet blomstene tidlig den sommeren.
Brevet ble til slutt sendt, og Wergeland fikk svar. Det var en invitasjon. Men han turde ikke å komme. Han var for redd. Fredrik Stang, en venn av Henrik, forlovet seg med Emilie. Vennskapet holdt, til tross for at Henrik tok dette tungt. Fredrik og Henrik ble ikke fiender, men skilles på grunn av ytre forhold. "Det er umulig å omgås ham." sa Stang.
Det varte ikke lenge før han igjen var forelsket. I julen 1826 traff han Hulda Malthe. Han fikk et sug etter henne, og ble likegyldig til alt annet. Henrik ble en venn med familien Malthe. Huldas mor og Henrik hadde god kontakt og brevvekslet en god del. Til tross for Henriks gode forhold til familien, likte ikke Hulda ham. Men han skapte et idealbilde av henne. Idealbildet het Stella. Først var hun en skjønn stjerne, så forvandles hun til den ånd som skulle føde han i evigheter. I Henrik sin første diktsamling, "Digte, Første Ring" (1829), var Stella en sentral skikkelse. 1827 var årstallet da Henrik hadde sin plan klar. Han skulle fri. Ble det ja, skulle han gå til alters med en gang. Ble det nei, skulle han reise til Hellas å ta selvmord. Grunnen til "selvmordaksjonen", var at en kjent litterær person hadde reist til Hellas og tatt selvmord på grunn av depresjon. Henrik fridde og fikk avslag. Dette førte til dyp depresjon. Det var flaks at Nicolai fikk stoppet han i å ta selvmord.
Giftemål og nestekjærlighet
Henrik fikk i 1828 en trist start på skolen. Enda engane hadde han forelsket seg. Han lengtet etter Elise Wolff. Men på slutten på oktober fikk han et vennlig brev fra henne. Da ble det liv i leiren. Henrik dikter vilt og var full av spillopper. Men det ble ikke noe mellom dem.
I 1838 forlovet han seg med Amalie Sofie Bekkevold (1819-1889). Diktsamlingen "Poesier" var et direkte resultat av det. Kjærligheten var stor. Allerede året etter, nærmere bestemt 27. april, giftet de seg. Amalie var da bare 19 år. Camilla reagerte mot dette. Amalie var jo bare barnet. Nicolai viet paret, til tross for datterens protester.
Nestekjærlighet viste Henrik mye av. Han beviser det blant annet i jødesaken. Det var kampen mot Paragraf 2, grunnlovsparagrafen som forbød jøder å komme inn i Norge. Han gikk rundt til fattige og snakket med dem, han møtte dem. På bildet på neste sider ser vi at en person er markert med en rød ring rundt seg. Personen er Henrik. Som bildet viser, er det trangt om plassen, og det virker som om dette er i et mer velstående del av byen. Nesten alle vender seg fra Henrik. Bildet viser at han var misligt av den høyere stand. Det som skjer i den blå rundingen viser at billedkunsten selv da, i likhet med noen av Henriks tekster, at det var underholdning og humor i billedkunsten.
Men som kjent var det ikke bare ungjenter han forelsket seg i. Og grensen for kjærligheten gikk ikke ved kjærlighet til medmennesker. Han elsket naturen. Det er sentralt i diktningen hans. Også sitt fedreland elsket han høyt, gjennom hele sitt liv. Han gjorde mye for det også. Dette prøver jeg også å få frem i denne oppgaven.
Diktningen
Det som karakteriserte Henriks dikt, er at det ofte handler om nasjonen Norge, natur eller kjærlighet. Han bryter ofte den tradisjonelle oppbyggningen av dikt. Reglene om enderim og like mange strofer pr. vers er noe han bryter. Han mente at ved sann diktning hadde lov å bryte et slikt system. Dikt hadde rett og slett ikke et system. Noe som skilte ham mer ut, var at han i noen dikt skrev om kjønnssykdommer. Dette var det ingen som skrev om på den tiden Henrik levde. Etter hans død, under den industrielle revolusjonen var kjønnssykdommer et tema som var sentralt. Prostitusjon ble vanligere på slutten av 1800-tallet.
Henrik Wergeland hadde, som nevnt, en sterk kjærlighet til naturen, og det var en av de største inspirasjonskildene. Delvis ved hjelp av naturens inspirasjon ble han en av verdens største naturlyrikere. Han skrev både teaterstykker, fortellinger og avisartikler. Men det var først og fremst lyriske dikt, naturdikt, vennskapsoder og kjærlighetsdikt, han drev med.
"Skabelsen, Mennesket og Messias", som kom ut i 1830, er det største diktet i norsk historie. Diktet er på 720 sider. Verket vakte oppsikt. Men det var få som leste det, og færre som virkelig forstod det. Til tross for at Welhaven hadde tegnet omslaget til diktet, kritiserte han selve diktet. Det var formløst. I desember 1828 ble "Sinclars Død" ferdig. Teaterstykket fikk ingen stor suksess.
I 1832 hadde Welhaven skrevet negativt om Henrik. Og litt over et halvt år etterpå kom Nicolai med et motstridende skriv, "Rettferdig bedømmelse av Henrik Wergelands poesi og karakter". Henrik selv hadde ikke engang brydd seg om saken, men var takknemlig for hva faren hadde gjort.
Erting
Sommeren 1834 gav han ut en ny diktsamling; "Digte. Anden Ring." Henriks far syntes diktsamlingen var en farlig diktsamling. Selv om diktene hadde vært publisert før. Men samlingen skulle bli utgitt, noe den også ble. Henrik fikk ertet på seg mange diktere. En av dem var dansk. Han gikk under navnet Oehlenschläger. En annen Wergeland ertet på seg var Dahl, som var bokhandler. Wergeland kunne få seg til å stå og kaste stein på huset hans om natten. Da forleggeren endelig kom ut for å undersøke hva som var på ferde, repliserte den store dikter at han bare ville vite om forleggeren hadde husket å gå på potte før han la seg for kvelden. Til og med Dahls løpegutt, iført en latterlig, direkte komisk grønn matrosdress, fikk Wergeland ertet på seg. Og det var Dahl og hans løpegutt som var opphavet til "Papegøien" (1835). Ved et uhell hadde Henrik kalt Carl Johan for Carl Johan III, og ikke Carl Johan XIV. Dette førte til uvennskap mellom dem. Men Henrik hyllet kongen, og fikk senere lønn fra kongen selv. Det Wergeland gjorde for lønnen, var folkeopplysning.
Men den personen Henrik er mest kjent å kjempe mot, var Welhaven. De arrangerte pipekonserter mot hverandres teaterstykker, skrev stygt mot hverandre og hadde ulike syn på alt. Politisk syn og synet på diktning er de mest kjente kontrastene mellom dem. La oss se litt på diktningen først. Wergeland likte det abstrakte, og han var abstrakt. Ikke bare personligheten. Hans filosofi var at diktning var abstrakt. Sann diktning skulle komme naturlig. Et dikt trengte derfor ikke å redigeres. Jeg fordyper hans politiske syn under "Annet Arbeid" på neste side.
Forandring
Fra midten av 1830-tallet kan vi se en forandring i diktningens tema. Temaene var mer realistisk og jordnær. Det samme var skrivemåten. Dette har nok i sammenheng med at han i denne perioden begynte å studere medisin. Fra ca. 1840 strevet han med å få en mer forfinet stil. "Engelsk Salt" er nok et av forsøkene. Det kom ut 11. februar 1841. Daa, en tidligere venn, likte ikke diktet, og greide derfor å få aviser mot Wergeland.
Våren 1844, nesten et år etter at hans mor døde, ble han syk. Men forsatte videre å skrive. "Jødinnen" og "Den engelske Lods" ble fullført, samtidig som "Skabelsen, Mennesket og Messias", eller "Mennesket" som han senere kalte verket, ble omarbeidet. Et skuespill han skrev nå var "Fjeldstuen". Det var rettet mot Amerika- feberen. Men det han er mest kjent for i denne tiden er verket "Hasselnøtter". Dette er diktsamlingen som inneholder "Til Foraardet", en hylles til våren. En analyse av diktet kan leses senere i oppgaven du nå leser.
Annet arbeid
Cand. Theol. var Henriks nye tittel i 1829. Han greide å ta teologisk embedseksamen. Men han fikk ikke presteembete. Regjeringen ville ikke gi et presteembete til en så radikal og uvøren person. Til tross for dette jobbet han en del innenfor presteyrket. Blandt dem hos sin far.
I 1833 fikk Wergeland et tilbud om å være lærer i Eidsvoll. Wergeland takket ja, og var lærer i 1833-1834. Han underviste i engelsk, norsk, geografi og matematikk. Og alle de 20 guttungene han underviste, hadde det aldri kjedelig. Samtlige slukte informasjonen. Og det var ikke en stor overdrivelse. Lønnen til Wergeland gikk til de fattige. Han skrev flere botaniske lærebøker for bønder og allmuen. Henrik ønsket å bli en folkelærer. Å reiste rundt i Norge og stiftet folkebibliotek var noe av det han gjorde som folkelærer. Folkeopplysningsskrifter ble både laget og utdelt av ham. I 1840-årene startet han sitt eget folkebibliotek. Hans egen boksamling var til utlån. Biografien Henrik hadde laget om Ole Bull, en av Norges største komponister på den tid, var nok også med i samlingen. I 1828 hadde Henrik blitt kjent Bull. Da var Bull bare 18 år. De hadde blitt gode venner.
Wergeland gjorde en viktig innsats som språkformer. Han ville ha et norsk språk som utvikllet seg. Henrik Wergeland fungerte. på mange måter ble en forløper for Knud Knudsen og rettskrivingsarbeidet på 1900-tallet. Forkorte ordformer ved å ta vekk ordformer og stumme bokstaver ville Henrik gjerne. I artikkelen "Om norsk Sprogreformasjon", skrevet i 1832 og trykt i 1835, er blant hans mest kjente artikler om fornorskning av vårt språk. Henrik laget også ord. Det likte han. "Husflid" er trolig et av ordene han laget.
17. mai 1833 var sikkert en 17. mai som ble uforglemmelig. Det var godt fres over denne dagen. Henrik startet dagen med bakrus. Ca. Klokken 9:00 lagde han og noen av hans kamerater eggedosis, og blandet det med cognac.
Hva gjør en som ikke kan få et yrke innenfor presteyrket på grunn av en personlighet som strider mot yrket? Studere videre. Høsten 1834 tok han opp medisinstudie. Uten tillatelse fra sin far. Faren var på en mislykket tur til Paris med Collett. Han ville oppmuntre Camilla, men greide det ikke. Henrik studerte i to år før han sluttet. Han ville ikke mer, til tross for sin ivrige innsats i begynnelsen. Da hadde en mørk skikkelse sneket seg inn på kirkegården, halt opp en frisk kiste og stjelt liket. Skikkelsen var den ivrige student. "Men alt var sort, olje, ormer, mask og råttenhet. Jeg måtte slepe det ned igjen", var Wergeland sin triste konklusjon. "Piken på Anatomikammeret" er et dikt som er skrevet mens han drev med studiene.
Utdrag:
Jo det er henne! O lys hit!
Og slipp ei kniven enn på glid
i denne armens hjerte!
O, der er reddsom vittighet
i lampens blikk, som stirrer ned
på den dødes smerte.
"Piken på Anatomikammeret" er et av de diktene hvor han bruker den tradisjonelle oppbyggningen. Til tross for at Henrik var kjent for å bryte det tradisjonelle mønsteret.
Paragraf 2, som var en kjent paragraf i grunnloven og, gikk ut på å forby jøder fra å komme inn i Norge, var noe Wergeland kjempet mot. I 1839 sendte han et forslag til Stortinget om å oppheve paragrafen. Men forslaget falt. Henrik sendte flere søknader om å oppheve paragrafen, og alle søknadene ble avvist. Han fikk takkebrev fra jøder over store deler av Europa. Spesielt fra Sverige. Dette viste at Henrik var populær blant jøder. "Jøden" og "Jødinnen" er de to mest berømte diktsamlingene han lagde innenfor temaet jødesaken.
Angrepene
Våren 1841 var en av de hardeste tidene i hans liv. Han ble angrepet fra både høyre og venstresiden innenfor politikk. Han ble kalt en landsforræder, og artikler om det strømmet inn til avisene. "Den Constitutionelle" var en av de verste avisene. Venner brøt med han på grunn av hans politiske syn. Ludvig Daa var en av dem. Han skrev negativt i sitt blad "Granskeren" om Henrik. Henrik sa at det var fordi Daa ville være en "værhane og opportuist" at han skrev slikt. Siden de fleste store avisene var stengt for ham, måtte han finne andre alternativer. Han brukte "Christiandsansposten" og "Lillehammer Tilskuer". I denne tiden fikk han også penger av kongen selv, som en belønning for sitt arbeid. Men også for å være trofast.
Reisene
Sommeren 1831 reiste Henrik til England og Frankrike. Sommeren etter hadde han gått til fots til Sogn, og deretter nedover langs vestkysten. På sistnevnte tur hadde han besøkt en slektning, Johan Vibe. Reisen gikk først til Jotunheimen, samme vei som Holberg hadde gått tidligere. Senere gikk Ibsen samme vei. Henrik reiste videre via Leikanger, Vangsnes, Balestrand, Bergen, Voss, Ulvik, ut Hardangerfjorden, Rosendal , Stavanger og Egersund før han reiste hjem igjen. Reisene hadde gitt ham mye inspirasjon til diktning og mange inntrykk. Inntrykkene går igjen i hans lyrikk. Spanjolen og Digte, Anden Ring (begge 1833) er to av samlingene. Så sent som i 1844 skrev han et dikt med inspirasjoner fra turene. Diktet het "Den engelske Lods". Nyttår 1832/33 reiste Henrik og fetter Otto til Hadeland. Der overnattet de ute. Dette viser litt om hvor underlig Henrik kunne være.
Den siste reise
Våren 1844 hadde han skaffet seg en skjorte som han likte veldig godt. Han kledde seg tynt for å vise skjorten. Det var enda ikke varmt i luften, og Henrik ble forkjølet. I september var han virkelig dårlig. Både pastor Montz, leger, Amalie og broren Oscar er bekymret. Ingen la skjul på det. Selv Henrik la ikke skjul på det. Han skrev til sin far at han ikke måtte vente for lenge med et besøk. Men hovedpersonen selv hadde sinnsro. Han hadde, til tross for legenes anbefaling, ruslet ut på altanen, og kost seg i hagen. I denne perioden skrev han en god del brev til venner. Og uvenner. I oktober gikk det bedre med helsen. Han fikk bedre apetitt. Håpet ble bedre. Allerede i november begynte han å miste håpet. Han følte seg dårligere. Været var også dårligere. Oscar, besøkte ham ofte.
Henrik hadde forsatt gjeld som han skylte staten. Han hadde ikke betalt bøtene han hadde fått. Huslånet var ikke tilbakebetalt. Dette var for mange utgifter. Til slutt solgte han huset til en venn for 3000 spesidaler. Henrik fikk forsatt lov å bo i Grotten.
Brev strømmet inn. Fra fjernt og nært, uvenner og venner. Eliert Sundts forlovede, datter av Mauritz Hansen, var en av dem. Meir Goldschmidt sente hm et brev. Det inneholdt den vakreste kjærlighetserklæring den norske dikter kunne få:
Fra det første Øjeblik jeg saae Dem - i Aandens Rige; thi det var i Deres Digterværker - har jeg elsket Dem. Jeg har tidt tænkt paa den Glæde, det vilde være, engang at kunne hilse paa Dem. Men nu have de norske Studenter sagt mig, at De er meget syg, dødssyg, og af Deres sidste Digt, "den smukke Familie", seer jeg, at De selv tænker paa at drage bort om kort Tid. Nu kan jeg ikke tie længere; det forekommer mig, at jeg aldri vil faae Ro, naar jeg ikke faaer talt til Dem, inden De døer, naar jeg ikke faaer sagt Dem, at jeg elsker Dem.
Naar jeg tænker på Dem, Wergeland, er jeg stolt af at være Menneske. Her have vi da en Mand, der seer Døden ind i Øinene, der synger som Gunnar, medens Døden borer sig imod hans Hjerte. Her see vi Syn for Sagen, at der gives en Udødelighed, at der af Gud er givet Mennesket en guddommelig Sjæl.
Wergeland! lad mig takke Dem for dette og for alle de skjønne Timer, De har skjænket mig. Lild mig hilse Dem som den største av Nordens nulevende Digtere, som den Digter, der i hvert af sine Værker har fremkaldt for mig Billedet af en nordisk Granitklippe, hvoraf udspringe Sydens Palmer og gyldne Oranger.
O, gid denne Hilsen maa træffe Dem i Live! Naar De er dragen bort, vil hele Verden sige, hvor stor og herlig De var; jeg vil sige det til Dem selv, De skal modtage min ærbødige, ærefrygtsfulde Hyldning, medens De er paa jorden. Og er end min Stemme kun svag, saa er den dog en menneskelig Stemme, eiede De end kun min Sjæl, saa eiede De dog en menneskelig Sjæl, som er det Høieste et Menneske kan erobre.
M. Goldschmidt.
I februar ble planene om et nytt hus laget. Huset skulle ligge i Pilestredet. Både tegning og pris ble diskutert. Tømmerstokkene ble skaffet fra Elise Wolff sin gård. Klokken 7, den 12. mars, hadde Henrik en liten tale for arbeiderne. "Hør nå, gutter! Tror dere det er en kjeft i Norges land som ønsker livet av mig!" "Neeei!" "Nå, så bygg mig en varm potte. Lover dere mig det?" "Jaaa!" "Gå så ut og få dere kaffe!" Henrik var godt fornøyd med husets fremgang. Men Amalie, som var på besøk på tomten, var ikke tilfreds. Folkene gjorde ikke noe, foruten å drikke og spille kort. Prisen på huset ble dobbelt så stor som planlagt, og Henrik kommer igjen i økonomiske vanskeligheter.
Søndag 13. april var Wergelands siste dag i Grotten. Han hadde ikke hatt det så verst der de siste dagene. Apetitten hadde vært god. Han hadde spist ørret, hare, pultost, tiur og soldaterstump. Denne søndagen og dagene etterpå var det kaos både i Grotten og Hjerterum. Alt skulle flyttes til det nye huset, Hjerterum. Henrik hadde bestemt at ved siden av sykesengen skulle det stå en byste. Bysten han ville ha der, var en som billedhuggeren Hans Hansen hadde laget av Henrik.
Mellom 20. og 30. april var han på rikshospitalet. Han hadde nektet å flytte dit, men måtte gi seg. Og som "betaling" skulle han få ha me seg kanarifuglen sin. Igjen ser vi at han elsket naturen. Og kanarifuglen fikk være med. Henrik fikk et godt og lyst værelse, men likte seg ikke. Spesielt ekkoet i gangene syntes han var ille. Alt ble gjentatt mange ganger, og ble en pest og plage. Selv barnerop og barnelatter ble en plage. Etter ti dager innså leger og bekjente at det var bedre om han fikk komme hjem igjen, til et nesten ubrukelig hus som han ikke hadde råd å betale.
Legene gav da opp med å redde hans liv. Det var nyttesløst. Henrik måtte flittig få morfin for å slippe smerter. 22. mai skrev han til sin far og takket for hjelp og tjenester. Mot slutten av mai kom Camilla og Jonas på besøk. Det siste Henrik skrev for offentligheten var et lite epigram. Det ble til da han hørte faren snakket om avholdssaken. Epigrammet lyder som følger:
Vekk med fylla,
boka, ikke flaska på hylla!
11. juli prøvde han å dikte, men måtte få sin kone til å skrive for seg. Denne dagen var han helt uten smerter, men var svak. Han var rolig. Like før klokken ett, natt til 12. juli våknet han og sa:
Nu drømte jeg så søtt; jeg drømte at jeg lå ved min moders arm.
I hånden holdt han lommetørklet som han hadde fått av Carl Johan. Så vendte han hodet og sovet. Han var død. 17. juli var hans begravelse. Alt som kunne krype og gå, foruten de fleste embedsmenn og statsmenn, kom for å se hans begravelse.
Etterpå
Nesten en måned etter den 12. juli 1845, var det landesorg i Norge. Henrik ble gravlagt i Christiania. Bysten som står på hans grav, er den samme som Henrik hadde ved siden av sykesengen. Brynjulf Berntsen laget en statue av Wergeland. Denne ble avduket 17. mai 1881 med en tale fra Bjørnstjerne Bjørnson. Han var en av forfatterene som hadde kåret seg ut som arvtaker fra Wergeland. Marcus Thrane og Eliert Sundt var to andre. I Wergelands fødeby ble en ny statue av Wergeland utført, av G. Vigeland. Denne Statuen ble avduket i 1908. I 1958 seiret Ottar Espeland i konkurranse om et Wereland- monument på Eidsvoll. Avduket i 1960. En ser at Henrik Wergeland er en veldig populær skikkelse i norsk litteratur. Alle nordmenn som elsker sitt eget land, elsker også Henrik Wergeland. Vigdis Ystad, som har skrevet doktorgrad om Wergeland, mener personen Henrik Wergeland på mange måter må ha vært en tradisjonell urokråke, lett irritabel og forferdelig impulsiv. Wergeland ble ofte sammenlignet med Victor Hugo fra Frankrike og Lord Byron fra England. Dette viser at han var stor også internasjonalt. Gjennom sitt liv hadde Henrik blitt kjent med mange norske lyrikere og kunstnere. En kan nevne Welhaven, Moe og Bull. I 1880, døde Hulda, Henriks store ungdomsforelskelse. Hun var gjennom hele sitt liv ugift.
Konklusjon
Henrik var ikke bare en dikter. Han var også en opprører, både innenfor politikk og litteraturen. Hans politiske syn gav ikke bare byen Christiania et nytt syn på politikk. Hele Norge fikk et nytt syn. Riktignok var det tidligere mange som hadde hatt samme syn som Wergeland, og gjort noe med dem. Men ingen har tidligere vært så sterk som Wergeland. Henrik ofret mye av seg selv for sitt fedreland. Ikke minst satte han seg selv i økonomisk krise. Opprørene han hadde gjort mot regjeringen førte til at han fikk bøter.
Diktningen hans var spesiell. Og den er det forsatt. Har rev seg løs fra den tidens moderne diktning, og gikk et skritt videre, mot en ny epoke i litteraturen. Mange forstod ikke diktningen hans. Flere tolkninger av hans dikt og verk kom. Derfor blir det lettere for oss å forstå hva han mente i sin diktning.
Henrik var også en mann fyllt av kjærlighet. Han viste det til de jenter og kvinner han hadde forelsket seg i. Kjærlighet til medmennesker viste han også. Blandt annet kjempet han for å få Paragraf 2 vekk. Til glede for jøder, ble paragrafen opphever i 1851. Henrik møtte også fattige for å muntre dem opp.
I grunn var Henrik Wergeland en underlig person som kunne finne på de villeste ting. Og han var sterk nok til å kjempe for et norskere Norge, og i tillegg greie det i en så stor grad.
Analyse: Til Foraardet
O Foraar! O Foraar! Red mig!
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.
Dit første Græs er mig mer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjønt jeg nok ved, at Roserene ville komme.
Ofte slyngede de Fyrdige sig efter mig.
Det var som at være elsket af Princesser.
Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.
O vidn da, Anemone! Som jeg fyrigen har knælet for!
Vidner, foragtede Løvetand og Lefivel,
at jeg har agtet eder mer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!
Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.
Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maa ryste Naale
ned i mit Bryst fra deres kolde blaa Aabninger.
Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom,
og hvis Knopper jeg jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler!
Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
med en Sønnesønssøns ærbødighed for sin Oldefader.
Ah, ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Lín
af din udídelige Rod og at blande min Krone med din!
Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troden.
Du er jo ærverdig som en Patriark!
Bed for mig, skal jeg øse Vin paa dine Røddet
og læge dine Arr med Kyss.
Din krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
dine Blade alt suse derude.
O Foraar! Den Gamle raaber for mig, skjønt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøiede Børn, knæle og bede at du skal
redde mig - mig, der elsker dig saa ømt.
Oppbyggningen: Tradisjonelt har et dikt ordrim eller enderim. Helst enderim. "Til Foraaret" har ingen enderim. I tillegg har noen strofer to linjer, andre har tre, og andre igjen har fire. Dette er ikke den tradisjonelle måten å skrive dikt. Hvordan Wergeland forteller viser hvor godt han har det i naturen, og hvor god våren er. Dette er uten tvil en hyllest til våren.
Motiv/tema:
En ser at naturen, og kjærligheten til naturen, står sterkt hos Wergeland. Hvordan han beskriver ting viser hvordan han hans forhold til det er. I første strofe er det åpenlyst;
O Foraar! O Foraar! Red mig!
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.
Henrik elsker forårdet, altså våren. En senere strofe viser at han liker bonatikk;
Bed for mig, skal jeg øse Vin paa dine Røddet
og læge dine Arr med Kyss.
Dette diktet er skrevet ikke lenge før hans død, og han vet det går mot slutten. Det virker som om han er redd for døden. Beskrivelse av hvordan han har det er med i diktet. En av strofene lyder slik:
Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maa ryste Naale
ned i mit Bryst fra deres kolde blaa Aabninger.
Wergeland beskrev her hvor store smerter han hadde i brystet da han var syk.
Analyse: Mig selv
Jeg i slet lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et Glimt af Solen
for at briste i høi Latter af en Glede, jeg ikke kan forklare mig?
Naar jeg lugter til et grønt Blad, glemmer jeg bedøvet
Fattigdom, Rigdom, Fiender og Venner.
Min Kats Strygen mod min Kind udglatter alle Hjertesaar.
I min Hunds øie sænker jeg mine Sorger som i dyp Brønd.
Min Vedbende er voxet. Didutaf mit Vindu har den baaret paa sine brede Blade
alle de Erindringer, jeg ikke bryder mig om at gjemme.
Den fírste Foraarsregn vil falde paa og udviske nogle troløse Navne.
De vil falde ned med Draaberne og forgifte Regnormens Huler.
Jeg, som læser Henrykkelse paa hvert af Centifoliens, den Vaargaves, hundrede Blade
mig skulde en slet Avis bringe til at kvæle en en Sekund med ærgelse?
Det vilde være som at overøse mit endu ugraanede Hoved med Aske,
og at bortkaste de Diamanter af straalende Sekunder, Tiden endu nedsaar derover.
Nei frisk I Journalister, hvæsser eders Ræveklír kun paa Klippen!
I rive kun Blomster løs og lidt Mos til en blíd Grav.
Som insekters stikk i Muslingen, avler Fornærmelser kun Perler i mit Hjerte.
De skulle engang pryde min Aands Diadem.
Jeg hade? Naar en Fugl flyver over mit hoved, er mit Had flux tusind Alen borte.
Det flyder hen med Sneen, det gaar med de fírste Bílger fra land og langt ud i Havet.
Men hvi skulde ikke mine Aarer vredes?
Berív ikke Landskabet dets brusende Bække!
Híistærede Vidjebusk, tilader Bækken og skumme naar den gaar imellom Stene.
Jeg elsker ikke evindelig blaa Himmel, som jeg hader dumme, glanende øine.
Har jeg ikke en Himmel, fordi den er fuld af drivende Skyer, Solens Eventyrslande?
Om jeg ingen havde, er Guds ikke stor og herlig nok?
Klag ikke under Stjernene over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv!
Ha, de blinke jo som om de vilde tale til dig!
Hvor straaler Venus iaften! Har Himlen ogsaa Foraar?
Nu have Stjernene lyst hele Vinteren; nu hvile de og fryde sig. Hallelujah!
Hvilken Rikdom for en Dødelig!
Min Sjel Fryder sig i Himlens Foraarsglæde, og skal deltage i Jordens.
Den tindrer stærkere end Vaarstjernere, og den vil snart springe ud med Blomsterne.
Herlige Aftenstjerne! Jeg blotter mit Hoved.
Som et Krystalbad nedfalder din Glans derpaa.
Der er Slægtskab mellem Sjelen og Stjernene.
Den trinder i Stjernelyset udenfor Ansigtets Forhæng, hvis Folder ere forsvunnende.
Straalende overgyde min Sjel med en Rolighed som af Alabaster.
Som en Byste staar den i mit Indre. Stirr i dens Træk.
Nu ere de, som I ville have dem. De spodske ere stivende.
Min Sjel har kun Ligets milde Smil. Hvi forfærde I mere?
Den Djævel! Bysten har et leende Hjerte under sin Rolighed.
Ve eders matte Fingre, at I ikke kunne faa fat paa det!
Likheter med "Til Foraardet": I likhet med "Til Foraardet" har strofene i "Mig selv" varierende lengde. "Mig selv" har to eller tre linjer. En annen likhet mellom diktene er at de viser at Henrik hadde et nært forhold til naturen. Men "Mig selv" viser en sterkere naturkjærlighet enn "Til Foraaret", til tross for at "Til Foraaret" er en hylles til våren og naturen. Henrik prøver i dette dikte å bevise at det skal lite til for å gjøre en glad. Det å være i naturen er balsam for kropp og skjel. Ikke minst om sjelen.
Tillegg: Småguttenes nasjonalsang
Vi ere en nasjon vi med,
vi små, en alen lange: min norske vinter bytte,
et fedreland vi frydes ved;
og vi vi ere mange.
Vårt hjerte vet, vårt øye ser,
hvor godt og vakkert Norge er,
vår tunge kan en sang blant fler
av Norges æressange.
Mer grønt er gresset intetsteds,
mer fullt av blomster vevet,
enn i det land, hvor jeg tilfreds
hos far og mor har levet.
Jeg vil det elske til min død,
ei bytte det, hvor jeg er født,
om man et paradis meg bød,
av palmer oversvevet.
Hvor er vel himlen mere blå?
Hvor springer vel så glade
de bekker, som i engen går
for blomstene å bade?
selv vinteren jeg frydes ved,
hvit og klar som strøet med
stjemehimlens herlighet
og hvite liljeblade.
Jeg ikke vil for fremmed vår
og fremmed slott ei nær forslår
imot min faders hytte.
Han sier, han er der så fri.
Det ei så nøye fatter vi;
men noe godt er visst deri,
som verd er å beskytte.
Gid jeg da snart må blive stor
-Jeg har så lenge biet -
at tappert jeg kan verne for
min faders dyre frihet!
Og skulle noen vel med makt
fa fedrelandet ødelagt?
Hvert liv, min fader jo har sagt,
er til dets frelse viet.
(På grunn av plassmangel er ikke siste vers tatt med.)
Tillegg: Liste over noen utgivelser
Ah! Farse av Irreparable Tempus, 1827
Sinclars død, 1828
Phantasmer, 1829
Digte, første Ring, 1829
Harlequin Virtous, 1830
Skapelsn, Mennesket, Messias, 1830
Opium, 1831
Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?, 1831
Spanjolen, 1831
Tale til Menneskeheden i Menneskeheden, 1833
Digte, anden Ring, 1833
Papegøien, 1835
Den indiske Cholera, 1835
Barnemordersken, 1835
De siste Kloge, 1835
Stockholmsfareren Syttende-Mai-Stykke, 1837
Stockholmsfareren No. 2 Opera i 3 akter, 1837
Campbellerne eller Den hjemkomne Søn, 1838
Hytten eller Kristian Ildens Afreise fra Norge, 1838
Poesier, 1838
Selskabet "Kringla", 1839
Den Konstitutionelle. Nissespill, 1839
For Abeiderklassen, 1839-1845
Vinterblommer i Barnekammeret, 1840
Jan van Huysums, 1840
Verden tilhører Os Jurnalister, 1840
Lyv ikke! eller Dompapen. Fugle- og blomsterstykker, 1840
Engelsk Salt, 1841
Norges Konstitutions Historie, 1841-1843
Vinægres Fjeldeventyr, 1841
Svalen. Et Skærsommermorgens-Eventyr for Mødre, som have mistet børn, 1841
Langeleiken. En Krands af Digtninger i Dølemaal, 1842
Jødesagen i Det Norske Storthing, 1842
Jøden. Ni blomstrende Torneqviste, 1842
Venetianeren eller Venskab og Kjærlighet, 1843
Den engelske Lods, 1844
Jødinnen. Elleve blomstrende Torneqviste, 1844
Mennesket, 1845
Hassel-Nødder, 1845
Fjeldstuen, 1845