2023. 100 år siden første 24-timers-løp ved Le Mans. Ferrari kom tilbake til toppklassen. Dette måtte feires! Pakk ryggsekken og bli med på sirkuset de kaller Le Mans!


Onsdag

05:30: Trøtt i trynet stod jeg på Flesland flyplass med flybilletten i hånden. På vei til flyet tok jeg turen innom en suvenirbutikk og kjøpte en maskot; Elgen Elga. Hun er oppkalt etter en tidligere sjef ved navn Elna, og skuespillerinnen Elga Andersen som spilte i filmen Le Mans (1971). Elga fikk fort sin faste plass i en skulderveske markert med Ferrari-logo.

07:30: Føttene fikk smake på dansk jord under mellomlandingen i København. Jeg var fortsatt trøtt i trynet, men fikk i det minste hilse på en pilot av typen LEGO på flyplassen. Frokosten besto av en gigantisk dansk pølse i brød.

Elga

10:30: Endelig i Frankrike. Riktignok gjenstod turen fra Paris til byen Le Mans og deretter til banen. Bagasjen ble hentet, og sammen med den plasserte jeg meg i skytteltoget fra flyplassen Charles de Gaulle til nærmeste togstasjon. Her krydde det av folk som skulle til Le Mans, det var lett å se på bekledningen. Her krydret det av klesplagg som var markert med løpets logo eller diverse bilmerker som skulle delta i løpet.

Allerede på dette tidspunktet fant jeg ut at varmen kom til å bli et problem for meg. Jeg er nordmann og er ikke bygget for temperaturer på nærmere 30. Derfor ble to flasker vann kjøpt. Jeg hadde akkurat satt meg ned på en benk og takk en slurk av vannet da jeg så noen hadde med seg en bag som var markert med logoen til Weathertech IMSA. Disse folkene var helt klart amerikanere. Sosial som jeg er, så spurte jeg om de var amerikanere. Jeg hadde rett, og da var samtalen igang. En av dem jobbet innen motorsport i North Carolina (hjemmet til NASCAR) og hadde tydeligvis kontakter til en av Cadillacene som skulle kjøre i løpet.

12:20: TGV-toget kom og jeg måtte ta farvel med amerikanske Jana for denne gang. På togturen fikk jeg meg enda en flaske med vann, mens Elga fikk seg en liten flaske vin.

14:00: Le Mans! Reklame og markering for 100-års-jubilanten i hvert eneste vindu og på hver eneste vegg. Plassen foran togstasjonen var fylt med plakater for løpet. Jeg tok meg ikke mye tid til dette; Jeg skulle til katedralen Saint-Julien for å se en liten bilutstilling. Kanskje jeg fikk se en McLaren F1?

Varm som fy etter en halvtime med gåing kom jeg meg til katedralen og utstillingen. Utstillingen i seg selv var ikke stort mye å skryte av i mine øyne. Men jeg fikk i det minste et kulturelt innslag med både sightseeing og en katedral i tillegg til å ha prøvd en fransk IPA på en nærliggende kafe. Men McLaren fikk jeg ikke se. Da var det bare å gå tilbake til togstasjonen og ta trikk derfra til banen.

Baneområdet hadde mange innganger og hver camping hadde sin egen inngang. Dette var noe jeg ikke hadde fått full oversikt over før jeg begynte reisen. Jeg gikk av trikken i nærheten av baneinngangen Porte Est, som lå Terte Rouge. Gratisbussene som gikk derfra så jeg ikke, så jeg måtte spørre meg frem hvor jeg skulle gå for å komme meg frem til Beauséjour. Selvfølgelig hadde jeg ikke lagt merke til navnet, men jeg husket at jeg skulle i samme retning som Karting Sud eller Porte Sud. Vaktene var nesten like usikre på veien som det jeg var, men jeg prøvde meg på en anbefalt retning.

Turen ble lang, tung, varm og svett. Det var ikke før jeg hadde gått to tredjedeler av avstanden mellom Karting Sud og Beauséjour jeg fikk motet; Jeg kunne skimte målstreken: Campingplassen jeg skulle overnatte!

Jeg fikk registrert meg som ankommet hos danske GPTours camping før jeg pakket ut og drakk et par liter vann. Elgen Elga fikk seg en øl. Middagen var "mørbradgryde" og smakte helt fantastisk.

Top


Torsdag

Torsdagen ble satt av til sightseeing ved banen. Jeg gjorde meg kjent med gratisbussene, slik at jeg lettere skulle komme meg frem. Porte Sud ble den inngangen til baneområdet som jeg brukte mest. Nært inngangen fikk jeg øye på Iron Lynx sin trailer i paddoc, halvveis skult bak et banner. Jeg kikket inn og fikk se snuten på en av Lamborghini'ene deres.

Iron Lynx

Jeg gikk langs yttersiden av banen fra Porsche-broen (som ligger før Ford-sjikanen og etter Porsche- og Corvette-kurven) og Porte Museé (som ligger like ved Dunlop-broen). Det kjente pariserhjulet er noe av det første du ser i nærheten av Porsche-broen. Nærmere Ford-sjikanen lå en stor skulptur i grus og "lekte" med en Porsche i full størrelse. Når Ford-sjikanen er passert dukker matboder og suvenirbutikkene opp. Innimellom ser man noen aktivitetsboder. Det er i dette området startplaten starter. Jeg fikk gå inn på tribunen ved startplaten. Jeg skuet over området; Pariserhjulet og Ford-sjikanen til høyre, startplate, hovedbygg, pitlane og klokke fra Rolex rett frem og Michelin-7-tallet til venstre. Dunlop-broen og museet ligger et sted til venstre.

Startplaten

Michelin 7-tall

Dunlop

Hovedinngang til banen

Selvfølgelig måtte museet besøkes. Inngangen var visstnok på baksiden av bygget denne dagen. Og køen var lang! Mens jeg ventet i kø kom jeg i snakk med noen briter. Det var godt å høre den britiske humoren.

Under 100-års jubileumet var det en midlertidig utstilling av biler som hadde kjørt på Le Mans. Derfor lignet museet bilutstilling enn et museum. Det var relativt lite generell info om Le Mans, men mye fokus på å stille ut biler. Et artig innslag var en vegg hvor modellbiler var utstilt. Museet hadde skaffet seg modeller av nesten alle bilene som har deltatt ved Le Mans fra 1923 til 2022. De som havnet på 1., 2. og 3. plass for hvert år var markert med plassering og årstall. Og nå fikk jeg ENDELIG sett drømmebilen; En McLaren F1. Det var til og med en GTR-utgave!

Modellbiler

Iron Lynx og AF Corse

McLaren F1 GTR

Ikke lenge etter besøket på museet tok jeg turen til Village. Dette er et område på innsiden av banen, men fortsatt i nærheten av startplaten. Her var det flere matboder og steder for å slukke tørsten. Det var noen butikker - blant annet LEGO og løpets offisielle butikk - og noen mindre bilutstillinger. Det var også her borte Tom "Mr. Le Mans" Kristensen skulle ha signering. Jeg stilte meg i kø i håp om å få signatur av sjåføren som har vunnet flest Le Mans. Problemet var at jeg visste ikke hva han skulle signere. Å signere Elga var uaktuelt. Heldigvis hadde jeg handlet i en av løpets offisielle butikker. Der hadde jeg fått en papirpose med egnet logo. Posen ble signert og selfie ble tatt.

Selfie med Mr. Le Mans

Jeg hadde litt ekstra tid frem til middag mens jeg trasket ivei tilbake mot Porsche-broen. Jeg nøt stemningen og så på treningen for deltakerne av 24-timers-løpet Lydene var fantastiske! Spesielt Cadillacene og Chevrolet sin NASCAR (som kjørte i sin egen klasse kalt Garage 56) skilte seg ut. Man kunne høre det kom en amerikaner lenge før man så det! Det føltes godt å se favorittene mine; AF Corse med Ferrari i øverste klasse (hyperclass), Prema bil nummer 63 med Doriane Pin i mellomklassen (LMP2) og damene i Iron dames i GTE-klassen.

Innimellom all traskingen og biltittingen oppstod litt småsnakk med folk. Det var tydelig at løpet tiltrakk seg folk fra mange land; USA, Storbritannia, Frankrike, Italia, Danmark, Australia, Tyskland... Danmark var sterkt representert blant publikum, noe som er naturlig med tanke på alle de danske sjåførene. Men det er ikke bare amerikanere som har problemer å skille mellom Norge og Sverige; To ganger bommet selv dansker på overnevnte land. Jeg ble nesten litt furt. Men uansett nasjonalitet, så hadde alle jeg snakket med sine favoritter og flere hadde sine historier med Le Mans og motorsport. Den varierende lidenskapen var til å føle på. Det var tydelig at Ferrari var favoritter i øverste klasse og var lei av at Toyota hadde beholdt dominansen siden 2018.

Porsche cup og Ferrari Challenge er to serier innen motorsport hvor alle i samme serie kjører samme bilmodell. Begge seriene skulle ha en runde på Le Mans før 24-timers-løpet Da jeg hadde kommet meg til Porsche-broen så jeg at paddocken til Porsche cup var åpen. Porsche er et merke jeg ikke bryr meg om, men når jeg likevel var her, så kunne jeg likegodt ta en runde i paddoc. Som jeg forventet var det to norske sjåfører med i Porsche cup: Dennis Hauger og Aksel Lund Svindal.

Da jeg var kommet til enden av paddocken la jeg merke til at naboområdet til paddoc var skjermet med Ferrari-bannere. Kunne dette være paddocken til Ferrari Challenge? Var det åpent? Jeg listet meg langs bannerne, smugtittet inn mellom bannerne. Ja, DER var en fantastisk bil jeg kjente igjen! Ferrarien til Corinna Gostner! Stengt eller ikke; Jeg MÅTTE inn! Om noen prøvde å stoppe meg, så fikk jeg enten oppføre meg som Axel Foley eller en dum utlending!

Jeg brisket meg litt ekstra da jeg gikk de siste meterne langs inngjerdingen, men da jeg rundet hjørnet falt jeg nesten sammen. Der, rett foran meg, der stod det fire Ferrarier ved siden av hverandre. Hver av dem tilhørte en Gostner; Corinna, David, Manuela og Thomas. Jeg begynte å skjelve. Adrenalinet pumpet. Bena var som gele. Hjertet dunket på over 7000 omdreininger i minuttet! Jeg har aldri før kjent en lidenskap slå inn SÅ sterkt før! For en fan av Gostner-familien, så var det STORT å se bilene! Mens jeg stod ti meter fra bilene og tok bilder, så merket jeg at jeg nesten besvimte. Hadde favorittsjåføren dukket opp, da hadde jeg garantert besvimt! Heldigvis fikk jeg roet meg ned på egenhånd før jeg ruslet videre bortover Paddock Jeg la merke til Ferrarien til Lisa Clark, en respektabel dame som kjører i den amerikanske utgaven av Ferrari challenge.

Corinnas Ferrari

Manuelas Ferrari

På dette tidspunktet fant jeg ut det var på tide å komme seg til campingplassen, ta en kald dusj og få seg en god middag; en "Le Mans schnitzel".

Etter noen timer avslapping i campingen ble det en tur til Arnage og Indianapolis, to av de mest kjente svingene på banen. Det var nå blitt mørkt og den siste kveldstreningen for sjåførene skulle gjennomføres. Dette kunne bli spennende. Jeg fant meg en plass så nært Arnage det gikk an å komme og nøt opplevelsen. Bilene. Lydene. Stemningen. Lysene. For en supporter for kvinner i motorsport, så var det også kjekt å se at det var plassert en kvinnelig marshall ved Arnage. For dere som ikke vet hva en marshall er i denne sammenhengen; en marshall er en flagger med signalflagg langs banen eller rydder banen når det trengs. Disse viktige personene er ofte de unevnte heltene i billøp.

Mens jeg stod ved Arnage kom jeg i prat med en tysker. Vi utvekslet tanker, historier og lidenskap rundt motorsport. Slike opplevelser - når man kan snakke om lidenskap med en fremmed person - er helt spesielt. Slike opplevelser skal man huske.

Marshals

Mellom Indianapolis og Arnage

Før jeg dro fra Arnage og Indianapolis tok jeg meg tid til å beundre Indianapolis. Tankene svirret til sjåføren Sarah Bovy og hunden hennes, Indy.

Top


Fredag

Jeg bestemte meg for å ta det rolig på fredagen. Etter en god frokost og noen timer avslapping tok jeg bussen til Le Mans Sentrum for å se paraden. Etter et kvarters leting etter en flott plass å stå, så fant jeg mine venner fra North Carolina. Jeg slo meg sammen med dem. Det var nok forsinkelser for paraden, for det tok sin tid før noe skjedde. Jeg stod klar med en T-skjorte med motiv av Iron dames og tusj i tilfelle jeg var heldig å få autograf. Jeg hadde også kjøpt en caps i campingen Tilfeldigvis hadde den et dansk flagg.

Under paraden kokte jubelen fra publikum. Igjen var det klart at Ferrari var favoritt, ikke minst hos de lidenskapelige Ferrari-supporterne som stod ved siden av oss. Jeg var tydeligvis plassert på rette plassen. Plutselig utbryter en av amerikanerne at Iron dames var på vei. T-skjorten og tusjen var klar. På 20 meters avstand T-skjorten (og et dansk flagg på en caps) observert av den danske sjåføren i Iron dames, Michelle Gatting. T-skjorten ble signert og amerikaneren tok bilde. Jeg ble mør i bena! Dette var stort!

Michele Gatting

En stund etter fikk jeg et av mine største opplevelser som inkluderer møte med en kjendis. Jeg har møtt på noen kjendiser oppigjennom årene; blant de mest kjente er kanskje Sébastien Loeb, Michael "Magneto" Fassbender, sangerinnen Anastacia, rallycross-sjåføren Martin "Mr. Rallycross" Schanche og Tom Kristensen. Jeg har stort sett taklet det med rohet. Men på denne fredagen ble jeg starstruck uten like. Jeg var som en 90-talls fjortisjente på konsert med favoritt-boybandet. (Litt flaut, men nå forstår jeg fjortisene!)

For der var hun; en av mine to favorittsjåfører; Manuela Gostner. Jeg ropte på henne og hun reagerte. Hun kom bort for å hilse på. Jeg fikk akkurat tid til å si at jeg var glad for å møte henne og at jeg er et stort fan. Og det var på dette tidspunktet hjernen min kortsluttet litt. Jeg fikk en klem og ble fotografert med Manuela av både amerikaner og Giorgio Sernagiotto. Sistnevnte er en fantastisk sjåfør og en nær venn av Manuela. Jeg fikk en nøkkelholder for å ha rundt halsen, visstnok den siste hun hadde igjen.

Manuela Gostner

Det tok noen minutter før jeg landet igjen. Amerikaneren ved siden av meg syntes det så ut som Manuela kjente meg igjen. En av Ferrari-entusiastene ved siden av oss flirte av situasjonen og spøkte med at han håpet mr. Sernagiotto ikke ble sjalu. Jeg ble litt flau, men jeg visste nå at jeg VIRKELIG var fan av Manuela. For sikkerhets skyld sendte jeg mr. Sernagiotto en melding og beklagde for at jeg ble litt for starstruck.

I paraden fikk jeg også sett Doriane Pin, min andre favorittsjåfør. Hun er en ung og lovende sjåfør som kjører for Iron dames og Prema. Denne unge damen vil gjøre suksess i motorsport, og hun er allerede godt i gang! Hun er helt fantastisk!

Jeg fikk med meg et glimt av Lisa Clark før paraden ble tidlig avbrutt for min del. Jeg måtte nå transporten tilbake til banen. Pitwalk stod for tur. På bussen kom jeg i kontakt med noen dansker som også skulle på pitwalk. Vi fant tonen og gikk sammen fra bussen mot porten til pit. Vi så ut som Olsenbanden på tur. Like før vi kom til porten måtte jeg ta en tur innom toalettet. Jeg ba danskene å ikke vente på meg.

Jeg gjorde meg ferdig med mitt og gikk så til porten. Jeg kikk inn, så noen trapper og gikk opp for å komme på riktig gateplan. Det jeg ikke visste var at jeg gikk inn feil port og havnet dermed på baksiden av bygget hvor garasjene er i. Jeg ruslet nedover korridoren og ante en ugle i mosen når jeg ikke så noen vei som førte til andre siden av bygget. Men ut fra skiltingen var jeg i VIP-området. Jeg kjente igjen navnene på lounchene fra da jeg så på billetter for turen. Her var det den høyere klassen holdt til. Til slutt ble jeg oppdaget og vennlig henvist ut av området og i retning riktig port. Problemet var at den rette porten nå var stengt på grunn av forandringer i programmet. Folk var frustrerte. Mens jeg stod der og ventet på nye oppdateringer på om de ville åpne. Av og til kom sjåfører forbi og ble sluppet inn.

Før jeg går videre er det tre ting jeg bør nevne. (1) Jeg ser humoren i situasjonen. (2) På dette tidspunktet hadde jeg fortsatt problemer med varmen. Jeg så ut som en kokt hummer, var halvt gjennomvåt av svette og håret så ut som naboens hekk. (3) For dere som så på Top gear da James May var en del av crewet; husker dere klippet fra Alfa Romeo-turen som ble kåret til en av "the most embarresing flirting on televition award"? Jeg tror du allerede nå ser hvor dette går...

Mens jeg stod i porten kom selveste Sarah Bovy gående forbi. Jeg fikk øyekontakt, og sa i ekte James May-stil "Hello". Hun hevet et øyebryn. Det var da det gikk opp for meg; jeg må ha sett ut som en rufsete tulling. Litt flau. I ettertid flirer jeg av situasjonen.

Men jeg måtte komme meg tilbake til BBQ i campingen Fantastisk mat. Om kvelden ble det en ny tur til startplaten. På bussen tilbake til campingen observerte jeg en vennegjeng med godt humør. En av dem hadde nok drukket et par øl, for han sang høyt for seg selv. Han hadde tydeligvis fått dillen på sangen "Flowers" av Miley Cyrus. En av vennene hans filmet. Jeg oppfordret kameramannen å legge ut filmklippet på YouTube. Vi lo av ideen.

Jeg sovnet med et smil om munnen denne kvelden og drømte godt.

Top


Lørdag og søndag ettermiddag

På lørdagen var det duket for løp. Jeg plasserte meg like ved Porsche-broen like før Ferrari Challenge skulle starte. Det var her alle Ferrariene kjørte ut fra paddoc. Hjertet slo litt hardere da søstrene Corinna og Manuela kjørte forbi, bare en meter fra meg! Dessverre var løpet preget av Full course yellow, men begge søstrene kom seg gjennom hele løpet. Manuela vant løpet i sin klasse.

Jeg valgte å se starten på 24-timers-løpet fra campingen Der hadde de en gigantisk storskjerm og på den kunne man få med seg alt som skjedde. Dessverre kjørte Cadillac nr. 311 i autovernet i første runde. Sjåfør og bil kom seg til pit og bilen ble reparert. Jeg tenkte på mine amerikanske venner og håpet Cadillacen ville prestere resten av løpet. Cadillacen fortsatte løpet, men hadde mistet for mye tid. Jeg fulgte med på bilens progresjon og så at de hadde et bra tempo i forhold til de andre. Jeg har har ikke sett så sterkt pågangsmot siden Iron Dames fikk punktering på første runde.

Det regnet i løpet av dagen og det skapte et sirkus på banen. Selv syntes jeg regnet var forfriskende. Jeg ruslet rundt banen og fikk opplevd både løpet og stemningen. Det var magisk. Under løpet ble jeg stoppet av to ungdommer som lagde filmklipp for løpets sosiale medier. De ville ha et kort intervju og spurte hvordan det føltes å oppleve Le Mans for første gang. Svaret var lett. Det er himmelsk.

Lørdag kveld var duket for konsert med Mika. Jeg fikk med meg de første sangene, men da regnet kom ville jeg heller se løpet. Løpet gikk sin gang med mange uhell, ofte på grunn av våt bane. Favoritten Ferrari kjempet mot Toyota i en spennende kamp. Iron Dames lå godt an for å få pallplassering, men mistet den på grunn av problemer med bremsene. De kom i mål under 5 sekunder etter tredjeplassen i sin klasse. Det gikk ikke så bra med Prema nr. 63 og Doriane Pin. På grunn av et uhell om natten kunne de ikke fortsette.

Mika

Det var Ferraris bil nr. 51 som først gikk over målstreken. Det var full jubel fra tribunene! portene mellom startplaten og tribunen ble åpnet og tilskuerne - meg selv inkludert - strømmet over banen for å feire vinnerne. Inter Europol vant LMP2-klassen og Corvette vant GTE-klassen.

Corvette team

Etter seiersseremonien fikk jeg endelig gått nedover pitlane. Garasjene til Iron dames og broderteamet Iron lynx var lukket. Jeg gikk til Premas garasje med et lite håp om å se selveste Pocket Rocket. Jeg visste sjansene var små med tanke på teamets resultat. Dette var ment å være hennes tid å skinne i gull. Jeg stilte meg i garasjeåpningen med smerte i hjertet. Jeg fant fem T-skjorten Michelle hadde signert. Doriane var der, tydelig preget av det siste døgnet. Jeg fikk enda mer vondt i hjertet. Hun la merke til meg og forstod hva jeg ønsket. Hun og mekanikerne begynte å lete etter en tusj. Det tok en liten stund før de fant en som fungerte. Da hun signerte fikk hun noen oppmuntrende ord i retur.

Iron dames sin garasje

Elga klar for nytt løp

Top


Sondag kveld og mandag

Det var på tide å begynne på hjemreisen. På internet hadde jeg funnet et billig hotell som skulle ligge litt nord for Le Mans sentrum. At banen ligger sør for Le Mans sentrum gjorde ikke reiseveien kortere, og jeg visste hvor lett det var å feilberegne avstandene. Gratisbussene hadde sluttet å gå, så jeg måtte gå tilbake til campingen for å hente bagasjen. Etter at den var hentet og en liter vann var kjøpt, så var det bare å komme seg videre.

Siden jeg ikke hadde peiling på hvilken buss jeg skulle ta og om den i det hele tatt gikk på søndager etter klokken 18, så begynte jeg å gå. Selvfølgelig gikk jeg i feil retning i forhold til planen. Jeg hadde mine misstanker en god stund før jeg ankom byen Arnage. Derfra begynte jeg å gå nordover. Etter en stund fant jeg et busstopp hvor jeg tok meg tid til å lese bussruten. Heldigvis var det ikke lenge til neste buss til Le Mans sentrum. Det var en lykkefølelse å se bussen komme.

Jeg hoppet av i nærheten av togstasjonen i Le Mans og hoppet på trikken som gikk i nordvestlig retning. Trikkens rute ville ikke føre meg helt til hotellet, men hver meter med transport var til hjelp. På turen kom jeg i snakk med to stykker fra England. De var far og sønn som hadde sin første tur sammen til Le Mans. De hadde kost seg.

Etter å ha krysset elven Sarthe.hoppet jeg av bussen og begynte 90 minutters gåing. Heldigvis var kveldsluften begynt å bli kjøligere. På veien igjennom bydelen Madeleine holdt jeg øynene åpne for busstopp for å forberede meg til hjemreisen på mandag. Tilsynelatende var bussrute nummer 20 den rette ruten for meg.

Da den sjarmerende og rolige bydelen Madeleine var passert stod en grusvei for tur ifølge Google Maps. Veien fulgte elven og var tydeligvis et grøntarealet. Området var sommerlig og minner fra somre i Grimstad dukket opp. Men på ett tidspunkt var det ikke Grimstad som var i tankene. Da jeg gikk under broen som vei D313 er på, så fikk jeg assosiasjoner til italienske grøsserfilmer fra sent 1970-tallet og tidlig 1980-tallet. Det høres helt feil ut, men følelsen jeg fikk var ikke frykt, men en munterhet over hvor passende det kunne være å spille inn en scene her.

Italiensk grøsserkulisser

Jeg ankom hotelF1 i 21:30-tiden og fikk sjekket inn. Det var et enkelt og lite hotell som var helt ideelt for en enkel overnatting. Rommet hadde to enkeltsenger, TV og en vask. Toalett og dusj var litt lengre nede i gangen og måtte deles med de andre besøkende. Dessverre hadde ikke toalettet vask. Jeg fikk dusjet før dagens middag ble kjøpt; en flaske Coca-Cola og en sjokolade av typen Bounty.

hotelF1

Cola og Bounty

Å stå opp mandag morgen gikk lettere enn fryktet. Bussen fra hotellet til togstasjonen gikk like lett. Mens jeg ventet på toget la jeg merke til en kar med Corvette-logo på T-skjorten Jeg dristet meg til å gratulere ham med seieren i GTE-klassen. Han takket og vi slo av en liten prat. Til slutt spurte jeg ham om han var supporter eller om han jobbet for teamet. Det viste seg at jeg snakket med Mark Stielow, director manager for motorsports i General Motors. Jeg rødmet litt.

Resten av turen gikk som planlagt og uten nevneverdige episoder.

Top


Oppsummering og takk

Jeg håpet på bedre plassering for Prema, Iron dames og Cadillac nr. 311, så er jeg veldig glad på vegne av Inter Europol og Corvette. Jeg unner dem seierne. Å se Ferraris historiske seier var flott å oppleve! Forrige seier var i 1965.

Turen har vært helt fantastisk. Det har oppstått mange følelser, opplevelser og erfaringer, noe jeg er veldig takknemlig for. Følelsene satt i meg lenge etter at jeg kom hjem, et tegn på at Le Mans virkelig ER en lidenskap. Selv om det var et billøp jeg dro for å se, så fikk jeg mange inntrykk som ikke alltid hadde med bilsport å gjøre.

Til slutt vil jeg (i alfabetisk rekkefølge) gi en ekstra stor takk til de som gjorde reisen til en ekstra god opplevelse:

Ferrrari + AF corse, Congratulations!

The german dude at Arnage, thanks for the lovely chat

Giorgio Sernagiotto, nice seeing you at the parade

The Gostner family

+ Manuela Gostner, you made dreams come true. Congrats with the win!

GPtours + guests, thanks for the lovely stay

Iron dames + Prema, keep on pushing! You are doing a good and important job!

+ Doriane Pin: NEVER give up! You are about to be a legend, even if some races dont go your way.

+ Michele Gatting: Takk for autografen!

Jana, I had a wonderful time with you guys!

Mark Stielow, thanks for the chat

The marshalls, the unsung heros of motorsports

Moritz, sorry we didnt meet, but it was fun to experience the days together via Instagram

Tom Kristensen, thank you for the autograph

Autografer

Elga

Tilbake