Til Tiril, Lena og Gry
Denne artikelen inneholder sensitive temaer som ikke egner seg for alle.
Hører man på de lærde, så ble rocken født i 1954. Men det er bare den forenklede versjonen. Det er med rock som med de fleste andre musikksjangre: den ble utviklet ved hjelp av andre sjangre. Rock har røtter i blues, jazz, folk, country og gospel. Dermed har rock blitt en variert sjanger som i den store sammenhengen kan være vanskelig å definere på en god måte. Rock har fått mange undersjangre som igjen har utviklet seg videre til nye sjangre. Noen av disse sjangrene er så langt vekke fra rocken at det nesten er umulig å se slektskapet uten å gå i dybden av historien.
Men for å gi en pekepinn på hva rock er, så kan vi si at rock er pop'ens røffe, storslåtte og intellektuelle storebror. Samme storebror er både kunstner, rebell og kritiker. Da snakker man både om tekst og melodi. Men å skille pop og rock er ikke alltid lett, spesielt på 1960-tallet. Da hadde musikken en eksplosjon av nye sjangre. Enkelte sanger og artister havnet derfor litt i begge sjangerne samtidig. Og enkelte artister gjør det samme i dag også.
Selv om rock vil være i hovedfokus i denne historietimen, så vil enkelte artister innen andre sjangre være nevneverdige. Siden rock har en gigantisk historie som kunne fyllt et helt bibliotek, så er det umulig å komme over alt og alle i en liten artikkel på 7 sider. Derfor blir dette en kortfattet serie av highlights fra rockens historie. Og, ja, jeg lar min egen smak påvirke artikkelen.
Før vi går skikkelig igang må et TV-program nevnes. 20 juni 1948 ble Toast of the Town for første gang vist på TV. 25. september 1955 fikk programmet et nytt og mer kjent navn: The Ed Sullivan show. Programmet gav publikum populærmusikk og viste nye talenter. Etterhvert ble Ed Sullivan et populærkulturelt fenomen. Nye artister fikk ofte et større gjennombrudd i USA om de ble vist på The Ed Sullivan show. Listen av gjester og gjennombrudd er for lang til å nevnes i sin helhet her, men noen blir nevnt. Programmet fikk også sine kontroverser.
Så får vi en liten anektdote fra 1947: Før en av sine konserter hørte Rosetta Thrape en 14 år gammel gutt synge noen av hennes gospelsanger. Hun ble så imponert at hun inviterte ham til å starte konserten hennes. Thrapes promotør, Clint Brantley, fikk ikke beskjed om dette. Gutten møtte som avtalt opp og fortalte sitt ærend til Brantley. Men Brantley lot ikke gutten komme inn på scenen. Sceneteppet gikk opp like etter at gutten fikk avslag. Da så gutten sitt snitt og begynte å synge for Brantley. Brantley ble imponert og lot gutten gå inn på scenen. Gutten startet showet for full applaus. Den unge gutten var ingen andre enn Little Richard.
Begynnelsen
Rocken var som sagt en sammensmelting av sjangre og tok form på 1950-tallet. Alan Freed, ofte kalt "rock 'n' rolls far", var en sentral skikkelse for rockens popularitet. At han navnga rock n roll er en av to grunner til hans sentrale rolle innen rocken. Den andre grunnen var hans promotering av rock n roll på radioen. Ikke bare spilte han rock på radio, men han skilte seg ut fra andre programledere ved å ha en ung og energirik måte å snakke på.
Men rocken ble ikke skikkelig etablert før i 1954. Da ble flere viktige singler lansert. Et lite utvalg er "Shake, rattle and roll" av Big Joe Turner (senere covret av Bill Haley and his comets), "Rock around the clock" av Bill Haley and his comets (første rockelåten på Billboards pop-liste) og "That's all right" fra Elvis Presley (Presleys første singel).
Året etter ble singelen "Tutti frutti" utgitt og ble en stor hit for Little Richard. I 1956 kom han med sangen "Long tall Sally" som ble en listetopper. Little Richard fortsatte å gjøre suksess og hadde flere hits i løpet av 1956, deriblant "Lucille". Lucille har en fantastisk rytme som kan minne om takten fra et lokomotiv. Gjennom sin suksess gjorde Little Richard raseskillet mellom mørkhudet og lyshudet litt mindre ved å fenge begge gruppene med musikken sin.
1956 var også året David Hess spilte inn sangen "All shook up", en sang som Elvis senere skulle gjøre stor suksess med. Legg merke til Hess, for han kommer vi tilbake til om cirka 15 års tid.
Bill Haley and his comets skrev seg inn i historiebøkene da de tidlig i august 1955 fremførte "Rock around the clock" på Ed Sullivan show. Gruppen var den første som fremførte rock and roll på nasjonal fjernsyn. Sangen ble etterhvert en internasjonal hit og det sies at sangen er blant de mest solgte sangene igjennom tidene. Det sies også at Bill Haley and his comets introduserte Europa for musikksjangeren da de hadde en turne i Europa i 1957.
Men det var ikke bare Bill Haley som fikk være på Ed Sullivans show. Elvis Presley hadde en opptreden på samme show i 1956. Presley var mislikt av Sullivan allerede før Elvis ble invitert. Sullivan hadde sett Presley på The Milton Berle Show. Sullivan var ikke akkurat begeistret. Sullivan mente han var vitne til noe skittent og vulgært. Det sies at Presleys kjente hoftebevegelser ble sensurert vekk ved å bare vise overkroppen på TV. Men hoftene ble vist de to første gangene Presley var på Ed Sullivans show.
Også Jerry Lee Lewis – en pianospillende rocker med lopper i blodet – fikk vise at han brøt datidens normer. Den 28. juli 1957 viste han alle sine sprellne bevegelser da han spillte "Whole lotta shakin" på The Steve Allen Show. Å spenne ned pianokrakken ble et trademark fra Lewis.
Skandaler og tragedie
Også på privaten brøt Lewis normer. Igjennom flere år hadde Lewis et turbulent privatliv som blant annet inkluderte pengeproblemer og litt for mange koner. Lewis er kanskje mest kjent for å ha giftet seg med Mya Gale Brown, hans 13 år (!) gamle kusine. Det var journalisten Ray Berry som offentliggjorde dette da Lewis var på en turne i Storbrittania i 1958. Skandalen ble et faktum og Lewis mistet populariteten. Han følte et svik fra alle rundt seg etter offentliggjørelsen. Heldigvis fikk Lewis et comeback innen country mange år senere.
En annen pioner og rebell fra denne tiden var Chuck Berry. I 1955 utgav han hiten "Roll over Beethoven", en sang som ba Beethoven å flytte seg til fordel for rocken. I 1957 fulgte han opp med sangen som kanskje ble hans nest største hit, "Rock n roll music". Året etter utgav han sin største hit og en av de største hitene fra 1950-tallet. Sangen bar navnet "Johnny B. Goode".
Buddy Holly ble også en storhet på 1950-tallet, selv om han ikke var den største rebellen. 27. mai 1957 lanserte han sangen "That'll be the day". Sangen ble en slager og ble fulgt opp av singelen "Peggy Sue". Også "Peggy Sue" ble en stor hit for Buddy Holly
I 1958 fikk rockens far problemer. Det kom for en dag at Alan Freed hadde mottatt bestikkelser for å spille spesifikke sanger på progammet sitt. Slike bestikkelser var et kontroversielt tema, men på dette tidspunktet var ikke slike bestikkelser ulovlig. Freed mistet jobben og bestikkelser – ofte kalt payola – ble formelt ulovlig i 1960.
Men nå over til det som må være den største tragedien innen rocken på 1950-tallet. 3. februar, 1959 er for mange dagen musikken døde. Buddy Holly, Ritchie Valens, og J. P. "The Big Bopper" Richardson – tre musikere og pionerer innen rock – omkom i et flystyrt nær Clear Lake, Iowa. De var på turnè sammen med Waylon Jennings, Tommy Allsup og Carl Bunch. Alle hadde gått lei av å reise fra by til by i en kald buss. Holly valgte å leie et småfly fra Clear Lake til Moorhead, Minnesota. Flyet hadde bare plass til tre stykker foruten piloten. Jennings gav sitt flysete til en forkjølet Richardson og Allsup tapte sitt sete til Valens i en omgang mynt og kron. Dessverre var værforholdene dårlige og piloten mistet kontroll over flyet. Dette førte til en styrt og alle ombord omkom. Verden hadde mistet tre legender og pionerer innen sine sjangre av rocken.
Men heldigvis kom det også glede i 1959. 4. mai ble Grammy awards holdt for første gang, men da som "Gramophone award". Prisutdelingen som bestod av 28 utmerkelser, ble utdelt på to plasser samtidig: Beverly Hilton Hotel i Beverly Hills og Park Sheraton Hotel i New York. Ella Fitzgerald og Count Basie var blant de heldigste vinnerne med henholdsvis 3 og 2 priser. Også Frank Sinatra markerte seg med flere nominasjoner. 29. november samme år ble Grammy awards holdt for andre gang. Frank Sinatra vant tre priser. Tredje Grammy awards ble holdt i 1960. Men det var ikke før i 1980 Rock fikk en egen kategori i Grammy Awards.
1960-tallet: Utvikling
1950-tallet førte frem rocken og rock n roll og på 1960-tallet eksploderte rocken ut i flere retninger. Blant annet var rocken inspirasjonen for hobbymusikere da de, kanskje uten å vite det, la grunnlaget for sjangeren garasjerock. Vi fikk også se den første invasjonen av britisk rock. Her var Beatles den største britiske gruppen. I tillegg ble grunnlaget for prog rock (progressiv rock), soft rock og metal lagt dette tiåret. Sammen med spredningen av sjangre oppstod også begrepet populærmusikk, også kalt popmusikk eller ganske enkelt pop. Sjangrene vektlegger somregel forskjellige aspekter av musikken, men det finnes som sagt mange gråsoner.
Cliff Richard er en av de britiske artistene som var i gråsonen mellom rock og pop. Også backingbandet hans gikk i litt annen retning enn ren rock. Richard og backingbandet splittet i 1968 og fikk sine egne karrierer. Backingbandet, ledet av Hank Marvin, fikk navnet The Shadows. The Shdows ble en av de største inspirasjonene for garasjerockere og unge gutter som ønsket å bli gode gitarmusikere. Ikke så rart, siden The Shadows stort sett var en instrumental gruppe med hiter som "Apache", "Atlantis", "Kon Tiki". Ifølge tall fra 2007 er The Shadows en av de mest suksessrike listetopperne i England, bare slått av Elvis Presley, Beatles og Cliff Richard.
Prog rocken var en av de store nyhetene som startet på 1960-tallet. Denne sjangeren har tekst og estetikk i fokus samtidig som musikksjangre kombineres innad i en sang. En sang i denne sjangeren kunne for eksempel begynne som rock, gå over i opera i midtpartiet og avslutte som en ballade. Dette gav sangen en progressiv dynamikk. På mange måter var prog rock mer kultivert enn pop. Sjangeren ble mer populær i Europa (spesielt Storbritania) enn i Amerika. Blant dem dem som tok de første skrittene i retning prog rock kan vi nevne Beatles, Beach boys, Pink Floyd og Mike Oldfield. DJ'en John Peel på BBC Radio 1 var en av programlederne som hyppig spilte prog rock.
Også sjangeren ska fikk sin første bølge på 1960-tallet. Den var en sammensmelting av calypso, jazz og rythm n blues. I dag er det nok den tredje bølgen med ska som er mest kjent, men den kommer vi tilbake til på 1980- og 1990-tallet.
Sangen "The twist" var opprinnelig spilt inn av Hank Ballard i 1959, men den ble ikke en hit før Chubby Checkers ga den ut i 1960. Da startet sangen en farsott med dansestilen twist. At Chubby Checkers gav ut sangen "Lets twist again" året etter la ikke en demper på dansefeberen.
En av rockens kuleste damer fra denne perioden var Wanda Jackson. Hun var fra en musikalsk familie, ble oppdaget av countryartisten Hank Williams og i en periode datet hun Elvis Presley. Hun ble oppfordret til å satse på en karriere som rockabillysangerinne, noe hun også gjorde. Med sin lett gjenkjennelige stemme fikk hun etterhvert tittelen "Queen of Rockabilly". I 1960 fikk hun en av sine største hits, "Lets have a party", en sang Elvis Presley hadde spilt inn tre år tidligere.
Men mest av alt er 1960-tallet kjent for The Beatles intense tilhengere (Beatlemania) og hippie-tiden med sine blomsterbarn. Tiden var fyllt med rusmidler, fri sex, nye spirituelle tankesett, mye god musikk og en verden som var politisk anspent. Hippie-bevegelsen gjorde opprør mot datidens etablerte samfunn og lederskap.
16. april 1960 ble en tragisk dag. Eddie Cochran og Gene Vincent, to pionerer innen rockabilly, var i en ulykke i Chippenham, Wiltshire, England. I høy hastighet på motorveien punkterte drosjen de satt i, og sjåføren mistet kontrollen. Drosjen traff deretter en lyktestolpe. Cochran ble slengt ut av bilen. Begge musikerne fikk alvorlige skader. Cochran ble ført til St Martin's Hospital i Bath men døde dagen etter av skadene. Gene Vincent fikk livsvarige skader og karrieren hans falt etter ulykken.
Beach boys, med Brian Wilson i spissen, gjorde det stort i 1963. De kom med slageren "Surfin' U.S.A" i mars, men de var faretruende nær et søksmål fra Chuck Berrys advokater. Det var nemlig Berry som hadde laget melodien. Brian Wilson hadde bare skrevet ny tekst til melodien. Men dette ble ordnet opp i og Beach boys fortsatte sin karriere. Senere i 1963 kom de ut med sangen "Surfer girl", en rolig melodi med flotte vokale harmonier. Denne gangen hadde Brian Wilson skrevet alt selv.
Britisk invasjon
1. januar 1964 fikk britene sitt eget TV-program om popmusikk på BBC. Top of the pops var programmets navn og Jimmy Savile fikk æren å være programmets første programleder. Top of the pops (også kalt TOTP) tok for seg de nyeste listetoppene og hadde opptredener fra noen av de aktuelle artistene. TOTP ble, som navnet tilsier, et populært program og fikk en plass i britisk popkultur, akkurat slik som Ed Sullivan hadde gjort i USA. Men både Ed Sullivan og TOTP fikk sine skandaler i løpet av de neste årene.
Først må vi nevne noe kjekt fra Ed Sullivans program. Beatles hadde etablert seg som stjerner hjemme i England og nå hadde de fått gjennomslag for å opptre på The Ed Sullivan Show tre uker på rad. Den første var 9. februar 1964. Som med Presleys opptreden året før, så ble også dette en milepæl innen populærkulturen. Beatles opptreden førte til rekordhøyt seertall og startet den første britiske invasjonen innen musikk.
Mens beatlemania var i ferd med å dannes, så kom Chuck Berry ut med sangen "No particular place to go" i 1964. Sangen er en artig sang om et ungt par som er ute på kjøretur. De begge er tent, men de kommer ikke så langt at de får begynt akten. Bilbeltet løsner ikke, så da blir det bare en kjøretur for det unge paret.
Også Rolling Stones hadde tydeligvis seksuelle frustrasjoner i 1965. Da utgav de sangen "Satisfaction", en sang om nettopp seksuell frustrasjon. Dette var så kontroversielt tema at sangen ble bannlyst fra britisk radio. Til tross for dette, eller kanskje på grunn av dette, ble "Satisfaction" en listetopper også i Storbritannia.
The Who sparket også fra seg frustrasjon, men da med sangen "My generation" som er et flott bilde på ungdomsopprør. Det mest spesielle med fremføringen av sangen er stammingen som passer perfekt inn i sangen.
I USA fikk Beatles også muligheten til å arrangere verdens første konsert på et stort stadium. Det skjedde på Shea Stadium den 16. august 1965. Ganske nøyaktig ett år etter kom Beatles med albumet "Revolver". I den sammenhengen hadde Beatles laget promoteringsfilmer til sangene "Paperback Writer" og "Rain". Disse filmene ligner veldig på hva vi i dag kaller musikkvideoer. Filmene ble vist både på The Ed Sullivan Show og Top of the Pops i juni 1966. Promoteringsfilmer og spillefilmer basert på artisters musikk var ikke så unaturlig på dette tidspunktet, i alle fall ikke i Storbritania. Men filmene var mer som en kuriositet enn noe praktisk.
Beatles i ilden
1966 ble et hardt år for Beatles. Capitol Records hadde rettighetene til å utgi Beatles sin musikk på det amerikanske markedet. I 1966 gav Capitol Records ut et samlealbum med Beatles. Coveret viste medlemmene i Beatles iført slakterdresser og store smil mens de holdt kjøtt og deler av plastikkdukker. Dette skapte så stor ståhei hos publikum at albumet fikk et nytt cover.
Samme år hadde manageren Epstein på vegne av Beatles takket nei til en mottakelse som Philippinenes førstedame, Imelda Marcos, arrangerte. Kulturen i Filippinene tilsier at man ikke takker nei til et slikt tilbud. Beatles måtte med store vanskeligheter rømme landet. Men dette er en historie for en annen dag. Da Beatles endelig kom hjem til England ble de møtt med nyheten om opptøyer i USA. Opptøyene skjedde på grunn av en uttalelse John Lennon hadde kommet med noen måneder tidligere:
"We're more popular than Jesus now; I don't know which will go first – rock 'n' roll or Christianity."
—John Lennon til journalist Maureen Cleave, 1966
Uttalelsen kom under et intervju som journalisten Maureen Cleave hadde med John Lennon i mars 1966. Uttalelsen skapte ikke reaksjoner i UK da den ble publisert i avisen Evening Standard. I Storbritania var det ikke noen hemmelighet at den britiske kirken ikke hadde like stor oppslutning som tidligere. Beatles var faktisk mer populær enn kirken!
Det ble gitt rettigheter for å publisere intervjuene på det amerikanske markedet. Da tenåringsmagasinet Datebook publiserte intervjuet i juli plasserte redaktør Art Unger to sitater på fremsiden. Det ene var Lennon's sitat "I don't know which will go first – rock 'n' roll or Christianity!". Det andre sitatet var fra Paul McCartney: "It's a lousy country where anyone black is a dirty ni**er!" DJ'en Tommy Charles, som jobbet for radiokanalen WAQY, fikk høre om uttalelsene og fortalte om dette på luften. Ting eskalerte derfra og opptøyer oppstod – ikke minst i de kristne miljøene i sørstatene.
Turneen som Beatles skulle ha i USA fra august 1966 ble ikke en behagelig turne. De publiserte uttalelsene ble tatt ut av kontekst og vridd til noe verre enn sann uttalelse om den britiske kirken. Men den dårlige stemningen blant publikum var ikke til å unngå. Den siste kommersielle konserten Beatles hadde var i San Francisco's Candlestick Park dem 29. august 1966.
Mediasirkus
Året før, i 1965, gjorde Bob Dylan stor suksess med "Like a rolling stone". Sangen hadde en helt unik "sound" og teksten definerte forandringene som skjedde i verden på den tiden. Bob Dylan forandret – med help av sangen og fans – noen av reglene innen musikkbransjen. Det var en uskrevet regel at en singel skulle være maksimalt tre minutter lang i tillegg til å ha en lystig tone. Regelen gjaldt spesielt for melodier som skulle spiles på radio. "Like a rolling stone" var 6 minutter med mørk poesi. Til tross for dette ble sangen som sagt en stor suksess.
I 1965 ble "Wild thing" utgitt av gruppen The wild ones, men gjorde ikke suksess med sangen. Året etter gjorde The Troggs suksess med sangen. At singelen var utgitt av to pateselskap var tydeligvis ikke noen hinder for å gjøre sangen til en suksess. Forresten fremførte Jimi Hendrix Experience sangen på Monterey pop festival i 1967. Jimi Hendrix avsluttet sangen ved å sete fyr på gitaren sin. Siden da har Wild thing blitt en populær sang å fremføre av rockere.
I samme periode ble den norske gruppen Difference skapt. De holdt seg til nasjonale utgivelser og utgav blant annen den flotte singelen "Tree of love" i 1967. Gruppen hadde en pause fra 1969 til 1974, men begynte da å utgi album.
I 1967 ble gruppen Rolling stones invitert til The Ed Sullivan Show. Men gruppen fikk ikke lov å fremføre "Let's spend the night together". Tittelen var for vulgær. Og som Sullivan selv sa: "Enten utgår låten, eller så utgår dere". Sullivan og frontfigur Mick Jagger kom til enighet ved å forandre strofen i sangen til "let's spend some time together". Men Jagger tok igjen: han rullet med øynene hver gang han sang strofen. Da Rolling stones returnerte til scenen var de utkledd i naziuniformer. Sullivan ble forbanna og sendte gruppen tilbake til garderoben. Gruppen ble deretter bannlyst fra programserien. Heldigvis falt de i nåde og fikk komme tilbake til senere show.
25. juni 1967 var en stor dag innen TV-bransjen. Da fikk vi den første globale TV-sendingen via satelitt. Over 400 millioner seere i 25 land så sendingen. Den internasjonale produksjonen fikk navnet "Our world". Storbritanianias innslag i showet var The Beatles nye sang "All you need is love", et innslag som var i samsvar med den utopiske ungdomskulturen som tiåret er kjent for. Sangen ble en global hit.
Men selv om nye ting ble gjort innen TV-bransjen, så var Sullivan fortsatt på luften i september samme år. Denne gangen slet han med The Doors. The Doors skulle fremføre "Light my fire", men avdelingen for sensur i programmet krevde forandring på en strofe. Den orginale strofen var "Girl, we couldn't get much higher". Jim Morrison, frontfiguren i The Doors, sang likevel strofen. Selv om dette var et opptak og ikke en live sending, så var det ikke tid nok til å redigere vekk klippet før sending. Morrison ble konfrontert med den "dumheten" han hadde gjort. Svaret Morrison kom med var enkelt: "Hey man, we just did the Sullivan show". Han viste dermed at å være med på bare ett program var fortsatt definert som en suksess.
Vi har tidligere nevn sangen "Like a rolling stone" og gruppen Rolling stones. I 1967 fikk vi magasinet Rolling stone. Magasinet Rolling stone ble etablert i San Fransisco av Jann Wenner og musikkritikeren Ralph J. Gleason. Magasinet ble først kjent for å dekke musikk og politikk. Wenner forklarte at navnet var en referanse til bluessangen "Rollin' stone" av Muddy Waters, gruppen Rolling stones og Bob Dylan's sang "Like a Rolling Stone".
Rus og dystopi
I samme tidsperiode hadde gruppen Pink Floyd blitt populær. De var i ferd med få et alvorlig syn på rusmidler i 1967 og 1968. Gitaristen deres, Syd Garrett, hadde begynt å vise tegn på overforbrukt av psykideliske stoffer. Han ble en uforutsigbar person. På konserter ble det vanlig at han spilte bare èn akkord. Av og til lot han være å spille i det hele tatt. Grunnen var ikke at han ikke ville, men fordi han hadde tydelige mentale problemer. I august 1967 avlyste Pink Floyd konsertene sine på National Jazz and Blues Festival. Begrunnelsen deres var at Syd Barrett led av nervøs utmattelse.
Barrett var en periode lagt inn på psykriatisk sykehus. Ikke lenge etterpå ble han skrevet ut igjen. Han var i bedre form, men han var tydeligvis ikke helt frisk. David Gilmour, en venn av Barrett, fikk stillingen som gitarist i Pink Floyd. Planen var å ha Gilmour som gitarist på konserter og Barrett i studio. Dette var ikke en ny praksis innen musikken; Beach boys hadde gjort det samme med Brian Wilson. Likevel fikk Barrett være med på konsertene. Han gjorde ikke stort annet en å sumle rundt på scenen. Det ble etterhvert umulig å jobbe med Barrett. 6. april annonserte Pink Floyd at Barrett ikke lenger var et medlem. Men Barrett var savnet, noe vi ser igjennom flere av Pink Floyds tekster – ikke minst på albumet "The wall". I tillegg er sangen "Wish you were here" dedikert til Barrett.
I 1967 kom The Doors med den dystre sangen "The end". Sangen var så dyster at den ble brukt i den apokalyptiske krigsfilmen "Apokalypse now". "Apokalypse now" er en langilm regissert av Francis Ford Coppola og omhandler et oppdrag under vietnamkrigen. "The End" handlet egentlig om å avbryte et kjærlighetsforhold, men utviklet seg til å bli en mer abstrakt sang med sterke referanser til Oidipus.
Også Steppenwolf fikk oppleve at en av deres sanger ble brukt i film. I 1968 lanserte Steppenwolf sangen "Born to be wild", en sang som senere ble brukt i filmen "Easy rider". Ved hjelp av filmen ble sangen et populærkulturelt høydepunkt. Et annet element som har gjort sangen til et høydepunkt er sangens sjanger; "Born to be wild" er kjent som verdens første sang i sjangeren heavy metal.
Samme år som "Born to be wild" kom ut, så kom Tommy James and the Shondells med sangen "Crimson and clover". Sangen har en abstrakt tekst uten mening, men likevel har sangen blitt en av gruppens mest kjente melodier. Det er vel å merke seg at flere artister har latt seg inspirere av Tommy James og gjort sine egne coverversjoner av gruppens sanger.
Rolling stones var tydeligvis mer inspirert av historie og bibelhistorie da de lanserte "Sympathy for the devil" i 1968. De sang om grusomheter i verdenshistorien sett fra djevelens ståsted. Målet med sangen var å vise at djevelen egentlig er hver og en av oss. Guns n Roses lanserte en coverversjon av låten i 1994. Denne versjonen ble skapt i sammenheng med filmen "Interview with the Vampire". Sangen ble brukt ved filmens slutt.
I 1969 kom David Bowie ut med sangen Space Oddity som skulle bli en av hans signaturlåter. Det var nok interessen for månereiser som gjorde at sangen til en stor suksess. Sangen handler om utskytingen av astronauten Major Tom.
Beatles og Charles Manson
I 1969 kom også en overaskelse i England. Beatles hadde sluttet å turnere, men de hadde planlagt en offentlig opptreden de ønsket å gjøre: en konsert på taket til deres eget plateselskap, Apple Corps, 30. januar 1969. Konserten var ikke annonsert på forhånd, så det ble forvirring i gatene før folkemengden samlet seg. Men konserten ble godt mottatt. Det eneste problemet var at spilte så høyt at politiet ba dem dempe seg. Konserten ble avsluttet med John Lennons ord:
"I'd like to say thank you on behalf of the group and ourselves and I hope we've passed the audition"
Denne konserten markerte slutten på en æra. Et halvt år senere var The Beatles (uoffisielt) oppløst.
Mens The Beatles hadde vist tegn på å oppløses den siste tiden, så hadde en annen gruppe etablert seg. Strengt talt kan nok ikke følgende gruppe kalles en musikkgruppe, men dessverre er den en del av rockens historie. På 1960-tallet hadde Charles Manson, en småkjeltring, hobbymusiker og senere kultperson, opparbeidet seg en gjeng med følgere som ble referert til som "Manson Family". Denne gjengen kan best beskrives som blomsterbarn iblandet forskrudde visjoner. Det var Charles Manson som stod for visjonene. Visjonene bestod av bl. a. dommedag, rasekrig og uttrykk fra The Beatles sine tekster.
Ved en tilfeldighet hadde Charles Manson kommet i kontakt med Dennis Wilson fra The Beach Boys. Manson og Wilson holdt kontakten over en periode. Manson hadde ikke lagt skjul på at han ville utgi musikk. Til tross for at Wilson ante ugler i mosen, så arrangerte han avtaler og kontakter for Manson, bl. a. med Terry Melcher. Men planene gikk i vasken.
I juli 1969 var det åpenbart at skuffelser og aggresjonen hadde gått til hodet på Manson. Situasjonen hadde allerede et dårlig utgangspunkt med Mansons tankesett. Manson beordret deler av sin "familie" å dra til Terry Melchers hus å ta kverken på alle som var der. Det Manson og "familien" hans ikke visste var at huset var utleid til skuespillerinnen Sharon Tate og fire andre. Samtlige i huset ble drept 9. august, 1969. Dagen etter ble ugjerningen fulgt opp med mordene på Leno og Rosemary LaBianca.
Konserter og festivaler
Men heldigvis var det også lystige ting som skjedde i 1969. Fra 15. til 18. august 1969 ble Woodstockfestivalen arrangert i staten New York. Festivalen, som var en av de største verden har sett, var også høydepunktet for en generasjon med "blomsterbarn" – til tross for regnvær deler av tiden. Festivalen gikk rolig for seg, men helt knirkefritt gikk det ikke. Trafikkork, for mye gjørme og for få toaletter var tre av problemene. De portable toalettene ble overfyllt og overskuddet blandet seg etterhvert med gjørmen. Ikke nok med det; En person fikk en insulinoverdose, en annen ble overkjørt av en traktor, to barn ble født og fire spontanaborter ble rapportert.
Samme år gikk det ikke helt etter planen for Elvis Presley under en konsert i Las Vegas. En av de mest kjente sangene fra Presley var "Are you lonesome tonight?". Derfor var det naturlig at sangen ble et fast innslag på konserter. Et annet fast innslag var at Presley byttet ut strofer i sanger da han fremførte dem live.
Da Presley under konserten i Las Vegas forandret en strofe til "Do you gaze at your bald head and wish you had hair" fikk han latterkrampe igjennom resten av sangen. Hva som fikk Presley til å le er ikke helt sikkert. Den mest kjente årsaken er at en mann på fremste rad tok av seg tupeen like etter at strofen ble sunget. En annen årsak har blitt beskrevet i Peter Guralnicks biografi on Presley. Kordamen Cissy Houston som nynnet i bakgrunnen hørtes ut som et slingrende sagblad. Uansett årsak ble opptaket fra denne episoden utgitt i 1980 og havnet på 25. plass på den britiske singellisten.
Men selv om den folkekjære Elvis Presley fortsatt var populær, så kom nye grupper, artister og rocke-sjangre. I 1969 var en sjokkerende gruppe i ferd med å gjøre sitt gjennombrudd. Gruppen hadde skiftet navn to ganger allerede og sangeren hadde gjort gruppens nyeste navn til sitt eget. Alice Cooper var det nyeste navnet. Alice Cooper hadde allerede hatt en rekke konserter og utgitt to singler før de fikk platekontrakt med Frank Zappa. Zappa hadde vært på utkikk etter nye og eksentriske artister han kunne signere til plateselskapet sitt. Alice Cooper fikk avtalt en audition klokken 7 en av de følgene dagene. Problemet var at ingen av partene konkretiserte om auditionen skulle være klokken 7 om morgenen eller kvelden. Alice Cooper stilte opp om morgenen, 12 timer for tidlig, og var veldig villig til å spille. Dette imponerte Zappa nok til å signere Alice Cooper for tre album.
Samme år skjedde uhellet som skulle bli kjent som "høneuhellet" og starte sjangeren sjokk-rock. Under Alice Coopers konsert på Toronto Rock and Roll Revival hadde en høne forvillet seg inn på scenen. I den tro at høner kan fly bestemte Alice Cooper seg for å kaste hønen ut mot publikum. Hønen falt ned på publikum og publikum tok livet av den stakkars fuglen. Ryktene om episoden skapte overskrifter. Et av ryktene var at Alice Cooper hadde bitt hodet av fuglen. Zappa ringte til Cooper dagen etter konserten for å høre Coopers versjon av historien. Zappa hadde bare én beskjed til Cooper etter å ha hørt Coopers tamme versjon:
"Well, whatever you do, don't tell anyone you didn't do it."
Men alvorligere ting skulle skje i senere i 1969. Som en motopol til Woodstock ble The Altamont Speedway Free Festival arrangert 6. desember 1969. Konserten ble dessverre mest kjent for voldelige opptøyer, mordet på Meredith Hunter og ytterligere tre dødsfall. To av dødsfallene var påkjørsler og den siste var en drukningsulykke i LSD-rus. I tillegg ble flere biler stjålet og store materielle skader ble rapportert. Rolling stones magazine kunne rapportere at festivalen gikk så gale at "Grateful dead, som hadde arrangert det hele, ikke fikk spilt" (fritt oversatt). Rolling stone magazine rapporterte også at "December 6th, a day when everything went perfectly wrong."
En av grunnene til at festivalen gikk til helvete var at organiseringen på forhånd gikk til helvete. Det var ikke nok toaletter og førstehjelpstelt. I tillegg var det problemer med vaktholdet som Hells Angels stod for. Stemningen hos publikum og Hells Angels ble verre etterhvert som dagen gikk. At Hells Angels var beruset av øl gjorde ikke situasjonen bedre.
Flere slagsmål oppstod utover kvelden. Da gruppen Rolling Stones hadde sin konsert oppstod et av slagsmålene. Dette førte til at Hunter gikk opp på scenen og trakk våpen. Alan Passaro, et medlem av Hells Angels, la merke til dette og dro frem en kniv. Hunter ble knivstukket og døde av skadene. Denne festivalen markerte også døden for hippie-bevegelsen som hadde preget 1960-årene.
23. oktober 1971 gav The Who ut singelen Baba O'Riley. Sangen er egentlig om den ødeleggende effekten Woodstock hadde på ungdommen. Ironisk nok blir sangen oppfattet som det totalt motsatte.
1970-tallet: Fortsatt ikke helt husren
Alice Cooper fikk sitt største musikalske gjennombrudd med sangen "I'm eighteen" i november 1970. Tematikken i "I'm eighteen" er klassisk innen rock: ungdomsproblemer. Året etter, i mars 1971, møtte Mark Bolan fra T.rex opp på Top of the pops iført glitter og sateng. Dette var starten på glam rock.
Rolling stones gav ut platen "Sticky fingers" 23. april 1971. Dette var en av gruppens beste album og gruppens første plate på deres eget plateselskap. Rolling Stones Records, og derfor er Sticky fingers det første albumet som er markert med Rolling Stones' logo. Tidligere hadde Rolling stones hatt kontrakt med Decca da det gjalt plateutgivelser. Samtidig ble det mye kluss om rettigheter med manageren deres, Allen Klein. I flere tiår var det rettsaker mellom Rolling Stones og Klein.
I November 1971 kom en sang som har en helt spesiell plass i rockens historie samtidig som den er et flott bilde på amerikansk ungdomskultur. Sangen er "American pie" og var orginalt sunget av Don McLean. Sangen inneholder strofen "the day the music died", en referanse til flystyrten som tok livet av Buddy Holly, The big bopper og Ritchie Valens. Resten av sangens tekst har blitt diskutert og analysert, men det var ikke før over 40 år senere McLean forklarte at sangen handlet om å miste sin uskyld, både for ungdom og for rocken. At Led Zeppelins "Stairway to heaven" kom ut samme måned virker nesten som en planlagt sammensvergelse mellom McLean og Led Zeppelin, men det er nok ikke tilfelle. Men "Stairway to heaven" har blitt en av Led Zeppelins største hits.
4. desember 1971 opplevde Deep Purple en ulykke som skulle inspirere til en av deres største hit, kanskje til og med deres største hit. Deep Purple var i Montreux, Sveits, for å spille inn sitt nye album ved hjelp av et mobilt studio. Montreux Casino skulle huse gruppens lokale for en periode, men ikke før Frank Zappa and The Mothers of Invention var ferdig med konserten som var i de samme lokalene. Mens Frank Zappas gruppe spilte sangen "King kong" ble en nødbluss fyrt av fra publikum mot taket. Dette førte til en brann som ødela hele casinoet og alt av utstyr som Zappas gruppe hadde med. Brannen som oppstod skapte et slør av røyk som la seg over Lake Geneva. Deep purple så dette sløret og det inspirerte til navnet på deres kommende hit om brannen: "Smoke on the water".
"Smoke on the water" ble utgitt på albumet "Machine head" samme år som David Bowies kanskje største album ble utgitt. Bowies album var "The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars". Albumet ble hans store gjennombrudd da det ble lansert 16. juni 1972. Albumet hadde en historie igjennom alle sangene (riktignok bare en vag historie, men det snakker vi ikke så høyt om). Sangen "Ziggie Stardust" omhandler Bowies alter ego, Ziggy Stardust, en androgyn, biseksiell rockestjerne. Det sier seg selv at albumet utfordrer seksuelle temaer og sosiale tabuer. Albumet har i ettertid blitt hyllet som et av tidenes beste album.
For oss som har gått på skolen som barn, så er de siste tre minuttene før sommeren helt spesielle. Det er nesten som en positiv utgave av en såkalt "slow burn" mens du gledet deg til ferien. Det var akkurat dette Alice Cooper hadde i baktankene da han skapte singelen "Schools out". Etter at singelen kom ut 26. april 1972 var det flere som oppfattet sangen som en oppfordring til å "sprenge skolen til fillebiter". Denne formen for opprør ble ikke godt mottatt av enkelte radiostasjoner. Derfor ble sangen bannlyst fra stasjoner. Likevel ble singelen en milepæl for Cooper. Etter singelen ble han ikke lengre ansett som bare en teatralsk artist.
Samme år utgav Chuck Berry singelen "My ding-a-ling". Sangen handler om et leketøy sangeren fikk som barn og hvor viktig dette leketøyet var for han igjennom store deler av livet. Sett bort fra første vers, så har navnet på leketøyet, ding-a-ling, dobbel betydning. Ding-a-ling kan også bety sangerens "edlere deler" og fortsatt gi sangen mening.
Tidligere nevnte jeg David Hess, en musiker som spilte inn "All shook up" før Elvis Presley. Rundt 1972 utvidet han karrieren sin da han var med i grøsserfilmen "Last house on the left". Filmen var regissert av Wez Craven og ble kontroversiell. Filmen var så provoserende at den nesten ødela filmkarrierene til både Hess og Craven. Men både Hess og Craven reddet karrierene sine. Begge er mest kjent fra grøssersjangeren og var med på å bryte både grenser og regler. Hess var ikke redd for å ta rollen som skurken i filmene han var med i. Karakterene han spilte var somregel motbydelige personer man ikke ønsker å møte. Musikkarieren til Hess smuldret opp på grunn av filmrollene hans. Men han har fått en kultstatus som en karakterskuespiller.
I 1973 kom Suzi Qutro ut med singelen "Can the can" og den ble en listetopper. Den kom også på Billboard top 100 tre år senere. Quatros listetopper ble en milepæl innen rocken siden Quatro ble den første kvinnelige bassgitaristen som ble en stor og annerkjent rockestjerne. Quatros singel "48 crash" var nok også til hjelp for å oppnå dette.
11. mars 1975 kom Alice Cooper med hans største og mest kjente album: "Welcome to my nightmare". Albumet er et såkalt konseptalbum som forteller en historie fra et mareritt. Ved siden av tittelsporet inneholder platen flere gullkorn som "Black widow", "Department of youth", "Years ago", "Steven", "The awakening" og balladen "Only women bleed". På platen er det en monolog om den svarte enke (black widow), fremført av Vincent Price. Mange tror monologen er en del av sporet "The black widow", men monologen er faktisk avslutningen på "Devils fool", som er sporet før The black widow. En oppfølger til Coopers mareritt kom ut i 2011, "Welcome 2 my nightmare".
Bruce Springsteen var ikke noe værre enn at også han kom ut med et av hans mest kjente album i 1975; "Born to run". "Born to run" ble gjennombruddet hans samtidig som albumet gjorde så stor suksess at albumet har blitt kåret til et av verdens beste album.
Tøffingene i Led Zeppelin var igjen klar med en episk melodi i 1975: "Kashmir". "Kashmir" er en lang, progressiv sang som har blitt et nærmest fast innslag på Led Zeppelins konserter. Også Queen kom ut med en episk prog-rock låt i 1975. Før vi nevner sangen, så ser vi litt på b-siden på singelen.
Musikkvideo
"I'm in love with my car" var altså b-siden på Queens singel og ble skrevet av trommisen Roger Taylor. Han var så stolt av melodien at han overtalte Freddy Mercury å la den bli b-siden på deres neste singel. Taylors overbevisende argumentasjon bestod i å låse seg inn i et skap til han fikk medhold. Om man har laget en melodi som havner på b-siden av en singel, så tjener man like mye på royalties igjennom salg som om man hadde laget a-siden på samme singel. Dette betød at Taylor tjente bra siden a-singelen ble en av Queens største hits.
Siden 60-tallet hadde en del artister laget såkaldte "promoteringsvideoer", noe som kan sies å være forløperen til det vi i dag kaller musikkvideoer. Det var stort sett britene som var aktive med promoteringsvideoene. I sammenheng med utgivelsen av "Bohemian rapsody" i oktober 1975, ble det laget en promoteringsvideo for sangen. Gruppen bak sangen, Queen, forstod tidlig at de ville få problemer med å fremføre sangen live. Det var den operabaserte delen av sangen som ville bli en utfordring. Selv miming ville blitt gjennomskuet tidlig, så det ble utelatt.
Da musikkvideoen ble vist på Top of the Pops startet den en ny æra: musikkvideoens æra. "Bohemian Rapsody" har i ettertid blitt definert som den første skikkelige musikkvideoen og starten på "the MTV age". Det skal også nevnes at sangens opera-del ble vist på storskjerm da Bohemian rapsody skulle spilles på konserter. Men resten av sangen ble fremført live. Forresten var "Bohemian rhapsody" singelen som fikk "I'm in love with my car" som b-side.
Punk!
Punkrockerne i gruppen Sex pistols hadde tydeligvis en annen filosofi enn Queen da det kom til fremføringer. Deres første gig var ved Saint Martins College, 6. november 1975. Denne konserten inneholdt coverlåter, blant annet "(I'm not your) Steppin' stone" som Monkees er mest kjent for å ha spilt inn. Sex pistol hadde fått låne utstyr for konserten fra bandet Bazooka Joe. Deler av konserten ble avlyst da Bazooka Joe så at utstyret ble herpet.
Sex pistol var pionerer innen punkrocken og var noen av de råeste musikerne på midten av 1970-tallet. Både musikken og oppførselen gav dem nasjonal oppmerksomhet i Storbritania. Punkrock er forresten en rå og enkel variant av rock, ofte med tekster som kritiserer det etablerte i samfunnet. Kritikk mot politikk og samfunn var vanlig, spesielt fra Sex Pistols.
1 desember 1976 skapte Sex pistols en storm på programmet Thames Television's Today. Språkbruken var vulgær og stemningen var påvirket av alkohol. Dette ble forsidestoff for landets aviser. Programlederen, Gruny, ble suspandert før han senere ble gjeninnsatt. Karrieren hans var i prinsippet over. Men showet var bra reklame for Sex pistols. Sex pistols ble et kjent navn og turneen deres, "Anarchy tour", fikk god pressedekning.
Tragedier (ispedd litt glede)
Tidligere i 1976 var Tina og Ike Turner på turne. Ike hadde fått problemer med kokain og var ikke akkurat god mot Tina. Mens Ike var full av kokain greide Tina å flykte . Hun gikk i skjul før hun 27. juli tok ut skilsmisse fra Ike. Det ble flere år med rettsaker hvor både skilsmissen, rettigheter og økonomi stod i fokus. I grove trekk kom Tina godt ut av rettsakene. Med økonomisk hjelp fra United Artists kom Tina Turner seg på scenen igjen i 1977. Takk og pris for at Tina kom seg ut av hennes tragiske situasjon med Ike.
Dessverre gikk det ikke like bra med Elvis Presley. Helsen hans hadde blitt dårligere og han hadde begynt å bruke narkotika. 16. August, 1977 ble han funnet livløs på badet. Dødsårsaken var hjertestans.
20. oktober samme år fikk også tilhengerne av Lynyrd Skynyrd en tragisk nyhet. Vokalisten Ronnie Van Zant, gitaristen Steve Gaines, kordamen Cassie Gaines og manager Dean Kilpatrick omkom i en flystyrt i nærheten av Gillsburg. Årsaken til styrten var mangel på drivstoff.
Også 1978 gav en tragisk nyhet. Keith Moon, trommisen i The Who, var gruppens rampegutt. Moon var eksentrisk og kjent for å sparke ned trommene på konsertene og sprenge toaletter på hotell. Han var så eksentrisk at han fikk kallenavnt Moon the Loon. Han fikk etterhvert problemer med alkoholisme og havnet på avvenning. Moon valgte å være hjemmeværende under behandlingen. Under behandlingstiden hadde han en krangel med kjæresten, noe som førte til at han senere tok en overdose klometiazol og ble funnet død dagen etter.
Bedre gikk det med Alice Cooper som med frivillig tvang hadde blitt innlagt på New York sanitarium på grunn av alkoholproblemer. Personene han møtte der ble en inspirasjon for platen "From the inside" som kom ut 17. november 1978. Enkelte musikkjournalister mente albumet var litt for seriøst og manglet en del av piffen som de var vant å få servert fra Cooper. Men albumet har flere gullkorn som "The quiet room", "Millie and Billie", "How you gonna see me now", "Jackknife Johnny" og "Innmates (We're all crazy)".
Forresten var det i 1978 at Van Halens gitarsolo "Eruption" kom ut. Den var b-siden til singelen "Runnin' with the Devil" og populariserte spilleteknikken "tapping" med to hender.
Hyrdestund
På Meat Loafs album "Bat out of hell" ble sangen "Paradise by the dashboard light" lansert. Året etter ble den utgitt som singel. Den fikk moderat suksess, men har blitt en klassiker på grunn av sangens stil og oppbygging. Sangen forteller en historie i tre deler. I del en møter man to ungdommer som sitter i bilen og koser seg. Gutten insisterer å gå løpet fullt ut og melodien glir over i en radiosending hvor det spilles baseball. At hyrdestunder blir beskrevet med uttrykk fra baseball er et velkjent virkemiddel.
Del to starter ved at jenten stopper det hele og krever at gutten på tro og ære skal gifte seg ved henne om de gjennomfører hyrdestunden. Han vil tenke på det til morgenstunden og ønsker hyrdestunden før han svarer henne. Han gir seg og følger hennes krav. Del tre viser paret flere år senere hvor de begge angrer på deres løfter og håper på å bli fritatt fra deres løfter. Ifølge Meat Loaf var den orginale lengden på melodien 27 minutter.
1980-tallet: Sinnagumper, MTV og coverøåter
1980-årene var preget av utvikling av undersjangerne til metal, bl. a. glam metal og trash metal. Band som Clawfinger, Metallica, Megadeath og Slayer dukket opp. De fleste band i disse sjangrene kan oppsummeres slik: undergrundens sinna-gomper som hopper rundt på scenen og krangler med andre sinna-gumper mens de PRØVER å være tøff. Denne oppsummeringen kan vi ta med oss igjennom 1990-tallet og det første tiåret i det nye årtusenet. Det er synd å si det, men mange grupper var rett og slett parodier av seg selv uten eget ønske.
Det første året i 1980-årene sluttet tragisk. John Lennon ble myrdet på Manhattan 8. desember av Mark David Chapman. Mark hadde blitt kristen i 1970 og hadde blitt fornærmet av Lennons kommentar om Beatles popularitet i forhold til den britiske kirken. Chapman hadde også blitt forbanna av sangene "God" og "Imagine".
Men musikken levde videre. 1. august 1981 ble enda et nytt popkulturellt fenomen lansert: MTV. Første sending startet med stemmen til John Lack som sa "Ladies and gentlemen, rock and roll" mens nedtellingen til romfergen Columbia og oppskytingen av Apollo 11 ble vist. Den første musikkvideoen som ble vist var The Buggles' "Video Killed the Radio Star".
MTV startet den andre britiske invasjonen innen musikken. Grunnen var enkel: De britiske artistene hadde skapt så mange musikkvideoer i forhold til resten av verden at de ble overrepresentert på MTV. Men denne invasjonen klaffet bra med Rolling Stones' neste singel, "Start me up", som kom kom ut samme måned. Sangen ble senere brukt i sammenheng med lanseringen av Windows 95, det første operativsystemet fra Microsoft som hadde Start-knappen.
Året etter, den 20. januar 1982, ble en flaggermus kastet opp på scenen til sjokkrockeren Ozzy Ossbourne mens han spilte konsert i Des Moines. Ozzy fikk ideen å bite av hodet til den stakkars flaggermusen. Han trodde flaggerusen var falsk og laget av gummi. Det sies at Ozzy ble bitt av flaggermusen i forsøket og at Ozzy måtte behandles for rabies i ettertid. Til pass for ham!
1980-tallet var et bra tiår for Billy Idol. I 1981 laget han en coverversjon av Tommy James and the Shondells listetopper "Mony Mony" fra 1968. Også for Idol ble sangen en suksess. Året etter utgav han sangen som han kanskje er mest kjent for, "White wedding". I 1986 kom han med "To be a lover". Idol trodde reggea-artisten George Faith hadde gjort orginalen i 1977, men det viste seg at orginalen var "en gravsang" fra William Bell, utgitt i 1968. Beskrivelsen som en gravsang var en beskrivelse Idol brukte for å beskrive hvor langsom orginalen var.
Også Joan Jett lagde coverversjoner. I 1982 gav hun ut "I love rock n roll" som 7 år tidligere var utgitt av Arrows. Hun gjorde så stor suksess med sangen at Jett og sangen er uadskillelig. Hun hadde faktisk spilt denne sammen med deler av Sex pistol i 1979. Samme år utgav Jett sangen "Crimson and clover", en sang som Tommy James and the Shondells hadde gjort tidligere. En skulle trodd at Idol og Jett hadde gått sammen om coverlåter i 1982.
I 1982 ble Raga Rogers, en av norges beste rockegrupper, grunnlagt av Michael Krohn. Raga rockers blir ofte omtalt som en av de fire store i norsk rock. Et av høydepunktene deres er albumet "Forbudte følelser" fra 1988.
21. juli 1987 kom Guns n Roses første studioalbum ut. Albumet ble en massiv suksess. Albumet ble det mest solgte debutalbum og et av de mest solgte albumene på verdensbasis. Kritikerne jublet ikke av albumet med det første. Det ble påstått at salget var basert på andre sosiale grunner og ikke på grunn av musikken var god. Motparten til dette synspunktet påpekte at albumet hadde elementer som falt i smak hos en vid målgruppe innen tilhengere av rock. Albumet toppet ikke Billboardlisten før 1988 etter gruppen hadde turnert og singlene hadde blitt spilt på TV og radio.
I retrospekt har musikkpressen innsett hvor storslått albumet er. De fleste listene fra musikkpressen som tar for seg de beste rockealbumene og / eller debyalbumene inkluderer Guns n Roses sitt "Appetite for destruction".
I 1988 kom Tina Turner med en av hennes mest kjente singler, "The Best". Også dette var en coverlåt, men fra Bonnie Tyler som hadde utgitt sangen tidligere samme år. Ellers er det kanskje verd å si at Alice Coopers mest kommersielle sang, "Poison", kom ut i 1989.
1990: Grunge og briter
Sinna-gompene fortsatte å sprette frem og tilbake på scenen på 1990-tallet mens nye avarter av metal dukker opp. Pantera, Korn, Slipknot, Linkin park og Dimmu borgir dukket opp. Men det kom også et frisk pust i 1991. I håp om å selge 250.000 kopier ble Niravanas album "Nevermind" lansert 24. september. Den første singelen fra platen, "Smells Like Teen Spirit", ble raskt en hit, blant annet på grunn av hyppige visninger på MTV. I desember var salget av platen oppe i 400.000 eksemplarer per uke, bare i Amerika. I januar 1992 var Niravana på toppen av Billboard-listen. De slo til og med Michael Jackson. Platen markerte slutten på metal i Amerika og gjennombruddet til grunge.
8. april 1994 ble Kurt Cobain, frontpersonen i Niravana, finnet død i sitt eget hjem. Rapportene sier at Cobain døde 5. april av selvmord med skytevåpen. Rapporten sa også at blodet inneholdt store mengder narkotika. Men konspirasjonsteoriene oppstod og mordet / selvmordet på Cobain ble den store snakkisen i lang tid på 1990-tallet.
Og nå over til motbydeligheter: Gary Glitter – en artist som hadde vært en populær glam-rocker i Storbritania – ble arrestert i november 1997. Han hadde levert datamaskinen inn til reperasjon. På harddisken hadde en av teknikerne funnet uanstendigheter som inkluderte barn. 12. november 1999 ble Glitter dømt til fire måneder i fengsel og en plass i det britiske registeret over sexforbrytere.
Tilbake til juni 1991: Guns n Roses gav ut singelen "You could be mine", en av singlene fra "Use your illusion II" som kom i september samme år. "You could be mine" inkludert i filmen "Terminator 2: Judgement day". I februar 1992 kom enda en singel fra samme album: "November rain". som er den største balladen Guns 'n Roses har fremført.
Den britiske invasjonen herjet på 1990-tallet, ikke minst etter at Blur gav ut sitt første album i 1991. Under denne invasjonen var det Blur og Oasis som var de største. Dessverre fikk november 1991 en trist slutt. Etter lang tids sykdom døde Freddy Mercury, frontfiguren i Queen, av HIV.
I USA kom Primus med singelen "Jerry was a race car driver". Dette ble en stor slager for Primus og den la ikke skjul på Primus sin særegne stil. Legg merke til gitarspillet fra Primus om du får muligheten.
I februar 1992 kom Jeniffer Batten ut med debut-platen "Above Below and Beyond", et fantastisk album som grenser mot det eksperimentelle. "Flight of the Bumble Bee", "Ya Ain't Nothin' Like a Fast Car", "Wanna Be Startin' Somethin", "Respect" og "Giant steps" er de mest nevneverdige melodiene på platen. Batten fikk senere lov å være en av musikerne til Michael Jackson.
I september samme år kom to gullkorn fra Storbritannia og Irland. Radiohead kom med sin gjennombruddsingel ved navn "Creep". Den ble etterhvert så populær at gruppen gikk lei av sangen og nektet å spille den igjennom flere år. Radiohead utviklet etterhvert en særegen sound som ville inspirere kommende grupper. Det andre gullkornet fra september 1992 var Cranberries sin debutsingel "Dreams", en singel som Dario G senere fikk en suksess med.
I 1992 kom komedien "Waynes World" på kino. I hovedrollene var Mike Myers og Dana Carvey som vennene og rockentusiastene Wayne Campbell og Garth Algar. Filmen er en hyllest til rocken og har i ettertid blitt et popkultirelt fenomen. En av de mest kjente referansene til filmen er sitatet "We're not worthy". Sitatet er fra en scene hvor vennene møter Alice Cooper og blir såpass mo i knærne at de faller ned på knær og bøyer seg for Cooper og utbryter sitatet.
"I would do anything for love (But I won't do that)" er en powerballade utgitt av Meat Loaf i 1993. Mange har lurt på hva "det" er for noe. Her er forklaringen: Hvert vers beskriver to ting sangeren (Meat Loaf i dette tilfelle) vil gjøre for kjærligheten. Dette følges av en ting som sangeren IKKE vil gjøre for kjærlighet. "That" i tittelen og refrenget peker til den sistnevnte tingen i verset. I 1998 var Meat Loaf med i VH1 Storytellers og beskrev dette ved hjelp av penn og papir.
I 1994 kom Soundgarden ut med "Black hole sun", en surrealistisk sang som egentlig bare var en lek med ord. Chris Cornell, frontfigur i Soundgarden og sangens forfatter, var selvfølgelig glad for den gode mottakelsen sangen fikk. Alice Cooper sa ved en senere anledning at denne sangen var Cornells "Beatles moment".
Man kan ikke si at Primus sin sang "Wynonas big brown beaver" er et Beatles moment, men det er likevel en av klassikerne fra Primus. Sangen viser gruppens eksentriske stil som mikser funkmetall og southern rock.
I 1997 kom Radiohead ut med albumet "OK Computer". Plateselskapet hadde ikke store forventninger for platen og kalte det et kommersielt selvmord. Grunnen for dette var at platen var veldig eksperimentelt. Radiohead hadde nok blitt inspirert av prog-rock og 70-tallets konseptalbum, selv om Radiohead aldri innrømmet det. Men det skulle vise seg at "OK Computer" og singlene fra albumet ble godt mottatt og det ble i samme sleng en salgssuksess. Radiohead var med på å skifte retning innen britpopen ved å være eksperimentelle med platen. I tillegg ble platen en inspirasjon for andre artister. Man kan se spor av dette langt ut på 2000- og 2010-tallet, blant annet hos Muse. "OK Computer" ble altså et frisk pust som rocken virkelig trengte i en periode uten særlig kreativitet eller nyskaping.
Et annet frisk pust var Marylin Mansons kanskje ironiske singel "Rock is dead". Sangen var en blanding av heavy metal, elektronisk og grunge. Teksten har vært åpen for tolkning i flere retninger. En av tolkningene var at Manson ertet lytterne ved å rocke ivei med uttalelsen "rock is dead". Men teksten hadde sin bakgrunn fra Mansons syn på den moderne rocken. På grunn av lite nyskaping var rocken død. Selv om det var en jungel av rock tilgjengelig, så hørte alle lik ut. Men Manson hadde et håp for rocken:
"Rock's not dead, it just needs a kick up the ass."
Enkelte kritikere var enig: rocken trengte en make-over.
2000: Electrorock,
I 2000 fant liksom-tøffe sinna-gompene i Metallica ut at de ville gå til sak mot Napster, en fildelingstjeneste på internet. Selv om de hadde loven på sin side og dermed vant saken, så falt ikke ståheien i smak hos publikum som syntes de hadde nok penger allerede.
I det nye millenniumet ble electrorocken finpusset etter at blant annet Radiohead og Marylin Manson hadde etablert sjangeren. Senere kom også Muse på banen og populariserte sjangeren enda mer.
Den svenske gruppen Machinae Supremacy har gått en annen vei med sin egen nisje. De kombinerte moderne metal, alternativ rock og det vi kaller chiptunes. Du skal få en forklaring på hva chiptunes er. Datamaskiner og spillmaskiner fra perioden 1970-1990 brukte forskjellige lydkort som skapte en særegen "sound". Den særegne sounden var spesiell for de spesifikke lydkortene (også kalt sound chip), dermed også spesiell for maskinen lydkortet var skapt for. I skapelsen av sin musikk bruker Machinae Supremacy lydkortet fra en Commodore 64, en av de mest kjente datamaskinene fra 1980-tallet.
Electrorocken fikk også et gullkorn fra Norge: Datarock. Datarock har markert seg bra internasjonalt og har fått musikken sin inkludert i reklamer, tv-serier og spill. Deres album Datarock fra 2005 er absolutt verd å skaffe seg.
I 2002 ble det bevist at Elvis Presleys musikk ikke var død. A Little Less Conversation var en sang Presley utgav i 1968. I 2002 ble sangen remixet av Junkie XL og ble en hit. Samme år kom supergruppen Audioslave med albumet "Audioslave". Gruppen bestod av Chris Cordell fra Soundgarden og Tom Morello, Tim Commerford og Brad Wilk fra Rage Against the Machine. "Show me how to live" var en av singlene fra debut-albumet. I musikkvideoen ble klipp fra filmen "Vanishing point" brukt. Kort sagt er hovedpersonen i filmen blitt byttet ut med medlemmene av Audioslave.
Gruppen HorrorPops var i samme periode i ferd med å slå igjennom. Etter en lang startfase og noen år med turnering utgav denne danske gruppen debut-platen "Hell yeah". De gjorde suksess, ikke minst i California, hvor de spilte for fulle hus. I løpet av fem år hadde de utgitt tre album. Gruppen kan lett sies å være eksperimentell innen psychobilly, rockabilly og punk rock. En kan beskrive gruppen som en blanding av 50-tallets rockabilly-kultur med gothisk – nærmest Lovecraftisk – grøss.
Når man snakker om grøss, så kom det en musikalsk film i 2008, "Repo! The Genetic Opera". Selve musikalen var skapt i 2002. Dessverre fikk ikke filmen den beste responsen, selv om konseptet var fantastisk. Handlingen var lagt til et distopisk 2056 og inneholdt en god porsjon science fiction og grøss. Musikken var basert på rock og Joan Jett deltok som musiker. Paris Hilton fikk med et nødskrik en av rollene. Produsentene var redde for at hun ville ødelegge filmen på grunn av publikums oppfatning av henne, men det viste seg at hun var perfekt for hennes rolle. Hun spile en bortskjemt drittunge og datter av en rik far. I dette tilfelle trengte hun nok ikke å spille, men bare være seg selv. Til tross for Hilton, så er filmen absolutt verd å se.
De motbydeliges fall!
En liten fotnote er grei å få med seg for 2007. 12. desember 2007 døde Ike Turner av en overdose med kokain. Gjennom sin talsperson hadde Tina dette å si (fritt oversatt til norsk): "Tina har ikke hatt kontakt med Ike de siste 30 årene. Ingen flere kommentarer vil komme." Dette viser hvor kjølig Tina var ovenfor Ike. Og det med god grunn!
Vi må tilbake til den ekle Gary Glitter en gang til. Han hadde rømt fra Storbritania etter skandalen på slutten av 1990-tallet. Han slo seg ned i Kambodsja, men ble utvist derfra i 2002 på grunn av mistanke om seksuell mishandling av barn. Dette var starten på en rundreise for Gary Glitter. Han dro fra land til land i Asia og hadde med seg sine motbydelige vaner. Han ble bannlyst fra flere land og han fikk også fengelstraff på sin reise. Han ble sendt tilbake til England i 2008. Fire år senere ble han igjen fengslet for ulovlig omgang med ungdom på slutten av 1970-tallet. I 2015 fikk han en ny dom for andre ulovlige forhold fra samme periode.
I løpet flere tiår hadde det gått rykter om at Jimmy Saville likte jenter under den seksuelle lavalder. Han avviste alle rykter, men etter hans død i 2011 kom sannheten frem. Påstander kom frem i offentligheten og etterforskinger ble gjennomført. Flere rapporter konkluderte med at Saville hadde utnyttet hans stilling for å gjennomføre ulovlighetene. Flere kjente personer ble dradd med i dragsuget i forlengelsen av denne saken.
Lysere tanker...
Vi legger de vonde sakene til siden og fortsetter med et norsk band som debuterte med platen "Uleste bøker og utgåtte sko" i 2011: Oslo Ess. Denne gruppen har sine røtter fra tidligere samarbeid blant medlemmene, men ble ikke formelt dannet før i 2010. Både i stil og tekst gjenspeiler Oslo Ess både Jokke og Raga Rockers. Deres neste album, "Verden på nakken, venner i ryggen", havnet på 1.-plass på VG-listen Topp 40.
Også det danske bandet Volbeat lagde gullkorn på 2010-tallet, blant annet "Heaven nor hell" som var utgitt 4. November 2010. Dette var sangen som ble deres gjennombrudd i USA. Et av gullkornene som dukket opp fra dem i ettertid er "Lola Montez" som handlet om Eliza Rosanna Gilbert. Det som gjør Volbeat til et høreverdig band er deres kombinasjon av råhet og musikalitet.
I 2012 kom Lita Ford med albumet "Living like a runaway". Hun var tydeligvis fornøyd med resultatet. Om plateslskapet har Lita Ford sagt at "SPV gets who I am, my work, and what it takes to bring this project to life. I'm very excited to have them on my team". Dette albumet er Fords sanne comeback. Albumet var rendyrket rock med bare vokal, gitar, bass og trommer. Albumet var ribbet for annet tullball.
Legender forsvinner
I det nest siste innslaget i denne artikkelen vil jeg sette søkelyset på roylities. Jeg har respekt for artistene jeg kommer til å nevne, men situasjonen grenser til å være en syk situasjon. I 1973 utgav Dolly Pardon sangen "I will always love you". Sangen var skrevet av Pardon som en avslutning på et flerårig samarbeid med Porter Wagoner. Sangen har naturlignok en sentimentalverdi for Parton. På begynnelsen av 1990-tallet takket hun nei da hun ble spurt om å selge sine rettigheter (og dermed fremtidige roalities) til sangen. Sangen skulle brukes i filmen "The lifeguard" og fremføres av Whitney Houston. Men filmselskapet fikk lov å bruke sangen fremført av Houston.
Parton likte Houstons versjon og roste Houston for jobben. Parton likte at Houston hadde fremført sangen som det var hennes egen sang. I 2012 døde Houston. I den sammenhengen ble hennes versjon av sangen ble spilt på radiokanaler over hele verden for å hylle Houston. Parton hadde fortsatt rettigheter tilknyttet sangen og fikk betalt for hver gang Houstons versjon ble spilt på radioen. Kort sagt tjente Parton på Houstons død. Det er slik musikkbransjen er, uansett om man liker det eller ikke. Michael Jackson og Paul McCartney hadde forresten en krangel etter at Jackson kjøpte rettighetene til Beatles sine melodier, men det er en annen historie.
Jeg vil avslutte denne introduksjonen til rockens historie med den dagen musikken nesten døde: 18. mai, 2017. Chris Cordell hadde spilt konsert med resten av Audioslave. Etter konserten hadde Cordell låst seg inne på hotellrommet sitt. Han hadde slitt med mentalhelsen over lengre tid. Etter konserten hadde han tydeligvis hatt det ekstra mørkt. Han hadde ringt konen og hun hadde reagert på personligheten til Cordell. Hun fattet mistanke at han hadde tatt en overdose med medikamenter. Etter at telefonsamtalen var over kontaktet hun både Cordells livvakt og hotellets resepsjon for å be dem se til Cordell. Men det var for sent. Cordell ble funnet død på hotellrommet.
Som med mange andre rockere, så døde Cordell altfor tidlig. Etter en historie som spenner seg over 70 år, så sier det seg også at de gamle legendene har begynt å forlate oss. Hvert av disse dødsfallene er tragiske. Vi som elsker musikk og får et forhold til enkelte artister vil med stor sansynlighet oppleve den dagen musikken vår dør. Men husk at selv om artistene dør, så vil musikken leve videre i en annen form. Jeg vil på vegne av alle musikkelskere – uansett smak, men spesielt på vegne av vi som elsker rock n roll – takke alle dyktige og eksperimentelle musikere og pionerer som ikke ødelegger andres liv: Takk for alt dere har gitt oss og fortsetter å gi oss! Vi vil ALLTID elske dere!