Denne artikkelen inneholder tematikk som ikke egner seg for alle.
Sett bort fra å underholde er grøsserfilmers primærmål å skape frykt og grøss. Igjennom over 100 år har grøsserfilmer fasinert, gledet, grøsset, provosert og skapt debatter. Samtidig har grøssersjangeren utviklet seg i alle mulige retninger. Grøssersjangeren har med andre ord en rik historie som i stor grad har blitt inspirert av både myter, litteratur og samfunnet filmene er laget i.
Allerede på 1890-tallet finner vi de første sporene av grøsserfilmer. Den franske filmpioneren Georges Méliès lagde flere kortfilmer. En av dem var "Le Manoir du Diable" (1896) som ofte defineres som den første grøsserfilmen. Méliès fortsatte å produsere grøssere det neste tiåret, ofte med djevelen som en figur i filmene.
En annen film fra denne tiden er "The x-ray fiend" (1896) av George Albert Smith. Filmen baserte seg på røntkenteknologien som var oppfunnet bare noen år før. "The x-ray fiend" viser "levende sjeletter", noe som førte til kraftige reaksjoner hos publikum. Allerede på dette tidspunktet så vi hvordan film kan provosere.
Naturlig nok var det bare et tidsspørsmål før sensur ble et tema for film, ikke minst for grøsserfilmer og pornografiske filmer. I Storbritannia ble organisasjonen BBFC (British Board of Film Classification, tidligere British Board of Film Censors) stiftet i 1912. BBFC skulle klassifisere og eventuelt sensurere film for kinoer. Den direkte årsaken til BBFCs oppretting var filmen "From the manger to the cross", en film om Jesu liv. Filmen skapte en blest hos Daily Mail som undret seg over om det var noe som var hellig i filmproduksjonens verden.
Filmen "L'Inferno", hadde også et bibelsk budskap. "L'Inferno" var basert på Dantes bok "Divine comedy" og Gustave Doré's illustrasjoner mens Francesco Bertolini, Adolfo Padovan, og Giuseppe de Liguoro hadde regien. Filmen ble en suksess og ansees ofte som verdens første "blockbuster".
På 1920-tallet begynte grøssersjangeren å etablere seg som en egen sjanger. I tillegg begynte ting å skje i filmbransjen. I Tyskland ble ekspresjonismen populær. Et av særtrekkene med ekspresjonismen er skuespillernes overdrevne bevegelser. Det er naturlig at ekspresjonismen ble såpass populær, siden filmer ikke hadde lyd på dette tidspunktet.
En av de mest kjente ekspresjonistiske filmene fra denne tiden er Robert Wiene's "Das Cabinet des Dr. Caligari" ("The cabinet of Dr. Caligari") fra 1920. Det var filmens stil og teknikk, slik som kulisser, lyssetting og skuepill, som gjorde den så merkbar. Også denne filmen har fått tittelen "verdens første grøsserfilm". Uansett om filmen var verdens første grøsser eller ikke, så har den fått kultstatus. Filmen gjorde så stor suksess at den la mye av grunnlaget for grøssere og film noir.
F. W. Murnaus "Nosferatu" er en annen klassiker fra denne tiden, nærmere bestemt 1922. Filmen var en uautorisert filmatisering av Bram Stokers roman Dracula. Siden dette var en uautorisert filmatisering ble filmskaperne saksøkt. Utfallet var at alle eksemplarene av filmen skulle destrueres. Fem eksemplarer overlevde og ble restaurert i 1994. Det er derfor vi i dag har gleden av å se Max Schreck i rollen som Count Orlok. Akkurat som Das Cabinet des Dr. Caligari, så markerte Nosferatu seg med både lyssetting, kulisser og ekpresjonisme. Selv om det ble laget vampyraktige filmer tidligere, så blir Nosferatu ofte ansett som den første "ekte" vampyrfilmen.
"The Hunchback of Notre Dame" fra 1923 var basert på boken av samme navn, skrevet av Victor Hugo. Filmen var Universial Pictures' start på studioets serie med klassiske grøsserfilmer. Denne filmserien blir referert til som "Universial Classic Monsters" og ble produsert i tre tiår.
I tillegg til tysklands ekspresjonisme og Universials gotiske grøssere, så ble de første kvinner-i-fengsel-filmene fra Hollywood produsert. Disse filmene skulle være med å legge grunnlaget for exploitation-filmer som ble populære noen tiår senere. Filmene i denne sjangeren er somregel lavbudsjettsfilmer med varierende kvalitet og inneholder somregel inneholdt en god dose vold og sex. Når exploitation-filmer er nevnt kan også en form for kinoer i Amerika nevnes: grindhouse. Disse kinoene viste exploitation-filmer. Billettene til grindhouse'ene var billige tidlig på dagen, men steg utover kvelden. Dette var en salgsteknikk som ble kalt "grind policy". Siden grindhouse'ene somregel tiltrakk seg folk fra lavere klasser og viste "sleesy" filmer, så fikk disse kinoene etterhvert et dårlig rykte. Men dette kommer vi tilbake til litt senere
I 1930-årene fortsatte Universal med gotiske og klassiske grøssere som "Dracula" (1931), "Frankenstein" (1931) og "The Mummy" (1932). Andre studioer prøvde å følge i Universals fotspor, men nådde ikke alltid helt opp. En av filmene var MGMs kontroversielle film "Freaks" (1932) som baserte seg tungt på skuespillere med missdannelser. Paramount Pictures var heldigere med Dr. "Jekyll and Mr. Hyde" (1931) som imponerte med sine filmtriks. Ellers skapte Victor Halperin i 1932 verdens første zombiefilm; "White Zombie".
Med skuespillerne Karloff and Lugosi fortsatte Universal sin suksess med gotiske grøssere inn i 1940-tallet. To av disse var "The Wolf Man" (1941) og en remake av "Phantom of the Opera". Universal hadde også begynt å lage cross-overs hvor monsterne møtte hverandre. Flere undersjangere av grøsserfilmer begynte å ta form, blant annet grunnet teknologisk utvikling. Paranormale filmer, dommedagsfilmer og vampyrfilmer begynte å tre frem.
Andre verdenskrig førte med seg en enorm teknologisk utvikling. Dette ble gjenspeilet i grøsserfilmene fra etterkrigstiden. Den japanske filmen "Godzilla" (1954) er en av dem. Filmen baserte seg på teknologien atombomben gav oss. Godzilla er også en av flere grøsserfilmer fra denne tiden som omhandler monstre. Store monstre ble også et populære innslag på denne tiden. Det samme kan sies om utenomjordiske vesener. "Invasion of the Body Snatchers" fra 1956 er en av de mest kjente filmene med utenomgjordiske vesner.
Universial begynte å trappe ned på sine gotiske grøssere på 1950-tallet, mens Hammer Horror tok opp tråden i denne sjangeren. Hammer Horror relanserte sine egne utgaver av Dracula, Frankenstein og The Mummy som Universal tidligere hadde gjort suksess med. Fargefilen var noe som gjorde Hammer Horrors utgaver til nye suksesser. Man fikk endelig gleden (?) av å se rødt "blod" på film, noe som passet godt i en film som Dracula med Christopher Lee i hovedrollen.
På 1960-tallet var det okkulte klart tilstede, blant annet i filmen "Rosemarys baby" fra 1968. Filmer basert på Edgar Allan Poes verker ble produsert, ofte med Vincent Price i sentrale roller. Dessverre mistet Hammer Horror fort terreng. De hadde ikke muligheten til å følge den blodige trenden som var i ferd med å skje i USA, så de kastet seg på en mer seksuell trend som oppstod på det europeiske markedet.
En av de mer kjente amerikanske filmene fra dette tiåret er Alfred Hitchcocks film "Psycho". Hitchcock påpekte ofte – med rette – at filmen ikke er en grøsser, men en "suspence film", en film med spenning. Selv om Psycho har mer til felles med en thriller enn en grøsser, så har den vært med på å modernisere grøssersjangeren.
Filmen Psycho er basert på boken ved samme navn, skrevet av Robert Bloch. Boken var inspirert av Ed Gein, en av de mest vulgære kriminelle i Amerika. Naturlig nok var det ingen studio som ville gi økonomiske midler til en film med et slikt utgangspunkt. Derfor finansierte Hitchcock filmen på egenhånd og fikk laget filmen. Filmen ble en klassiker, blant annet på grunn av filmens spenning og filmens kjente dusjscene hvor – spoiler alert – filmens største skuespiller blir stukket ned.
Filmer som kan defineres som forløpere til undersjangeren splatter hadde eksistert en god stund allerede på 1960-tallet, men det var ikke før i 1963 at splattersjangeren ble en egen sjanger. 1963 var året Gordon Lewis' film "Blood feast" kom ut. Denne filmen viste noe som skjelden ble vist på film: en god dose blod og gørr. Lewis fulgte opp med filmene "Two Thousand Maniacs!" (1964) og "Color Me Blood Red" (1965), to filmer som også var splattere. Grunnlaget for splatter var nå lagt og den ville bli en populær sjanger i senere tiår.
I 1968 kom filmen "Night of the living dead", en av verdens mest kjente zombiefilmer. Filmen var skrevet av John A. Russo og regien hadde George A. Romero ansvaret for. Filmen ble en suksess og tanken på oppfølgere dukket opp. Dessverre var Russo og Romero uenige om hvilken retning eventuelle oppfølgere skulle ta. Utfallet var at Russo begynte å skrive en bokserie mens Romero fortsatte å lage filmer basert på Night of the living dead. Night of the living dead og Romeros oppfølgerne var ofte satire på det moderne samfunnet.
Som nevnt tidligere oppstod en seksualiserende trend i grøsserfilmene på 1960-tallet. På 1950- og 1960-tallet oppstod det flere rettssaker mellom filmbransjen og amerikanske myndigheter. Hovedfokuset i mange av disse sakene var hva som skulle tillates av sex på film. I 1957 hadde en dom fastslått at sex og obskønitet ikke var det samme. Sjangeren sexploitation etablerte seg under denne prosessen. Denne sjangeren viser mer sex og nakenhet enn det man vanligvis ser i en film uten at filmen blir ren pornofilm. Filmene i denne sjangeren var oftest vist i grindhouse-kinoer, men ble etterhvert også vist i uavhengige kinoer og etablerte kinokjeder.
Sjangeren utviklet seg på 1960-tallet og ble mer vågale. Religiøse grupper og MPAA protesterte regelmessig mot sjangeren. Media fremstilte puplikumere av denne sjangeren som avvikere og "skitne gamle menn", og aviser forbød annonser for filmene. Men etterhvert ble sjangeren mer akseptert blant publikum. Ikke bare menn så disse filmene, men også par. Lovene ble mer avslappet rundt sex i film på 1960-tallet. Klisje-sjangeren "glad-porno fra Sverige og Danmark" har et utspring fra denne perioden.
Parallelt med glad-pornoen ble en annen tematikk mer etablert: kvinner i fengsel (Women in prison, forkortet "WiP"). For ettertiden har nok de mest kjente og grove filmene med denne tematikken blitt ansett som politisk ukorrekt og – for noen – ekstra ubehagelige. WiP-filmer er ikke nødvendigvis en egen sjanger, men er heller et tema som spenner seg over flere sjangre som er nært knyttet til hverandre.
Handlingen i disse historiene baserer seg på fengslede kvinner som blir fysisk utnyttet, ofte også seksuelt. Sex, mishandling og vold er viktige element i historiene. Filmene kan også inkludere fetisjer og kinky elementer som kroppsvisitering, "catfights", bondage, pisking og sadisme.
Historienes oppbygging er enkel og tradisjonell. Protagonisten – ofte en uskyldig kvinne eller gruppe av uskyldige kvinner – blir sendt til en form for fengsel eller konsentrasjonsleir som drives av antagonisten. Antagonisten er en aggressiv og sadistisk bestyrer, enten en mann eller overseksualisert kvinne. Protagonisten(e) blir overseksualisert og undertrykket fra første stund. Deretter går det slag i slag med seksuell missbruk og straffing av ulydighet. Av og til legger historien tilrette for et større ritual som inneholder enten en orgie eller fest som arrangerer av historiens antagonist. Klimakset ender somregel med at fangene rømmer, gjerne med hjelp av naturkatastrofer eller forsterkninger fra utenfor fengselet.
Naziploitation er en avart av sexploitation og WiP-filmer. Settingen er lagt til konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig og spiller mye på vold og tortur. En film som la tilrette for såpass grov historieoppbygging var "Love Camp 7" (1969). Andre filmer som er i den grove enden av skalaen er "Women in cellblock 9", "The Damned" (av Luchino Visconti, 1969) og "Ilsa, she-wolf of SS". Noen av filmene med WiP-temaet er fortsatt forbudt i UK av forskjellige grunner.
Populariteten til sexploitation falt fort, blant annet på grunn av økende produksjon og popularitet av porno. "Golden Age of Porn" startet her, men det er en helt annen historie. Faktumet er at vi har sett at sex har blitt en del av grøssersjangeren. Grindhousene fokuserte etterhvert på porno og slashere, men populariteten sank utover 1970-tallet. 1980-tallets revolusjoner innen film i hjemmet ble et hardt slag for Grindhouse'ene, noe som var med på å legge Grindhouse'ene mer eller mindre død på 1990-tallet
Også Hammer Horror gjorde så godt de kunne, men det ble kort sagt siste spiker i kisten for deres del i 1979. Det ble gjort forsøk på å gjenopplive studioet på 2000-tallet, men ikke med nevneverdig suksess.
Men WiP-filmer, og da spesielt naziploitation, holdt likevel populariteten et stykke ut på 1970-tallet. "Caged Heat" (1974), "The Hot Box in" (1972), "Helga, She Wolf of Spilberg" (1978), "Salò, or the 120 Days of Sodom" (1975), "SS Hell Camp" (1977), "Nazi Love Camp 27" (1977), "The beast in heat" og Ilsa-serien er et lite utvalg av filmene i denne sjangeren. Mangen av de europeiske filmene hadde en helt spesiell kombinasjon av grøss, slease og massevis av sex og nakenhet.
Filmskapere i Asia kastet seg også på bølgen med WiP-filmer som "Bamboo House of Dolls" (1973) og "Great Escape from a Women's Prison". Det samme gjorde italienske filmskapere. Ofte var settingen plassert i jungelen. Ellers i Europa ble det skapt hybrider mellom WiP-filmer og andre sjangere. Nunsploitation ble en ny avart av WiP-filmer, denne gangen med religiøse settinger. Flere elementer fra exploitation-filer ble brukt både på 1980-tallet og så sent som etter årtusenskiftet, blant annet i Tarantinos filmer.
Som en del av den seksualiserte stilen og misshandlingen som var populær på 1970-tallet, så kom det frem enda en undersjanger: Rape and revenge, en sjanger med tre "akter". Første akt tar for seg en person som blir misshandlet på flere måter, før vedkommende blir forlatt for å dø. Akt to fremstiller den tiden det tar for den mishandlede å rehabilitere seg selv. I akt tre tar vedkommende hevn ved å misshandle og drepe dem som forgrep seg på vedkommende.
På 70- og 80-tallet ble kannibalisme et godt brukt tema innen grøsserfilm. Publikums interesse for denne sjangeren startet med filmen Man from "Deep River" (1972). Kannibalisme gled inn i den italienske interessen for jungel. Disse filmene hadde muligheten å bruke nesten alle de vulgære elementene som hadde blitt populært på denne tiden: realistisk og veldig grafisk vold blandet med utukt. Dessverre har dyremisshandling vært en del av denne sjangeren. Naturlig nok ble det mange kontroverser rundt disse filmene. Vi kommer tilbake til disse på 1980-tallet.
1971 dukket det opp et nytt uttrykk i en av filmens mørkeste og dystreste verden; snuff. En snuff-film er en film som viser ekte mord eller selvmord for underholdningsverdi. Det finnes mange filmer som viser mord og / eller selvmord, men de fleste som har kommet ut i offentligheten kan ikke kalles en ekte snuff-film. Grunnen er at filmene enten ikke viser et reelt mord / selvmord, eller så er det ikke laget for å underholde. Eksempler på sistnevnte er nyhetsinnslag. Det spekuleres i om en ekte snuff-film faktisk har blitt laget. Likevel har ryktene om slike filmer inspirert til filmer og filmserier som "Guinea Pig", "Flower of flesh and blood" (1985) og "Faces of death" (1978). Ifølge myten ville en av disse filmene føre til at Charlie Sheen kontaktet FBI i den troen at han hadde sett et ekte selvmord i en av filmene. Saken ble investigert, men henlagt etter at filmens produsenter publiserte en "making of" film som viste filmtricksene som var brukt i den opprinnelige filmen.
Men heldigvis ble det på 1970-tallet også skapt mange filmer som var mer publikumsvennlige. En av dem har blitt kåret til verdens skumleste film og kom ut i 1973: "The Exorcist". Filmen er basert på boken med samme navn, skrevet av William Peter Blatty og utgitt i 1971. Boken var inspirert av en sak Blatty hørte om da han studerte. Saken omhandlet en demonisk besettelse som skjedde i 1949.
William Friedkin hadde regien for filmen. Max von Sydow spilte en prest med en tro sterkere enn en klippe, Jason Miller spilte en tvilende prest og en ung Linda Blair spilte en 12 år gammel jente som var besatt av en demon. Filmen har en raffinert stil som gir behagelige grøss gjennom kontraster og spenning. The Exorcist ble en suksess og fikk flere oppfølgere.
Året etter kom filmen "The Texas Chainsaw Massacre", en slasher som spiller på blod og action og et hint av moteriktig kannibalisme. Filmen var ikke like ekstrem som de italienske kannibalfilmene, men likevel gjorde The Texas Chainsaw Massacre inntrykk. I likhet med Psycho var også denne filmen inspirert av Ed Gein. Dette er ekstra merkbart for den morderiske hovedpersonen Leatherface. Filmen var den første i en hel filmserie.
Også filmen "Jaws" fra 1975 startet en filmserie. Og Jaws er en film det er verd å merke seg, ikke bare innen grøssersjangeren, men innen film generelt. På dette tidspunktet var Steven Spielberg mer eller mindre ukjent, men det var han som hadde regien for filmen. John Williams komponerte filmens musikk. Kjenningsmelodien til Jaws var enkel, men effektiv, i likhet med Psychos kjenningsmelodi.
Filmen var med på å introdusere begrepet "summer blockbuster" (en storfilm som er lansert i sommerhalvåret). I tillegg ble Jaws publisert i en større skala enn filmer tidligere hadde blitt publisert. Tidligere hadde filmselskapene utgitt bare noen få kopier av filmer. Disse kopiene ble leid ut til kinoer i utvalgte byer for en begrenset periode. Etterhvert som filmenes rykte gikk, så ble kopiene senere leid ut til andre kinoer, gjerne i andre byer. I Jaws sitt tilfelle ble mange kopier laget og leid ut til et stort antall kinoer.
Jaws omhandler et lite øysamfunn som plutselig blir terrorisert av en hvithai. Tre mekaniske haier ble laget for filmen. Det oppstod mange tekniske problemer med disse. Det fikk Spielberg til å tenke på et tips han hadde hørt: Å ikke se morderen godt, eller bare å føle at morderen er nær, er mer effektivt enn å blotte morderen helt.
Jaws ble en monsterhit uten like. En oppfølger ble tidlig bestilt av Universal studios. Denne filmen er ansett som brukbar, men film nummer tre og fire floppet kraftig. Spesielt den fjerde filmen har fått mye kritikk og er en parodi på seg selv. Selv Michael Caine kunne ikke redde filmen. Men Jaws inspirerte til mange andre filmer, både innen grøsser, science fiction og komedie. En av dem er "Piranah", en tankeløs parodi som fokuserer mer på pupper i bikini enn noe annet.
Filmen "The Omen" kom ut i 1976 og handler om Damien Thorn, en guttunge som viser seg å være Satans sønn. Filmen var regissert av Richard Donner og følger den okkulte tradisjonen innen grøsserfilmer. Filmen fikk flere oppfølgere, blant annet en med Sam Neil. Selv om filmen bare har fått en notis i denne artikkelen, så er den verd å få med seg. En annen film som er verd å få med seg er "The Hills Have Eyes". Riktignok er dette "bare" enda en kannibalfilm, men siden det er Wez Craven som er regissøren, så skader det ikke å se filmen.
Tidligere har jeg skrevet om undersjangre av såkalte "exploitation films"; billige og politisk ukorrekte filmer som fristet med sex og vold. Denne sjangeren la grunnlaget for slasherfilmene. "The Texas Chain Saw Massacre" (1974), "The Last House on the Left" (filmen som nesten ødela Wes Cravens karriere i 1972), "The Hills Have Eyes" (som reddet Wes Cravens karriere i 1977) og "Black Christmas" var med på å etablere slashersjangeren.
Slasherfilmens gullalder startet i 1978 med en av de største filmene innen grøssersjangeren; "Halloween". Halloween var regissert av John Carpenter og hadde Jamie Lee Curtis og Donald Pleasence i sentrale roller. Handlingen er lagt til Haddonfield, Illinois, hvor vi møter Michael Myers, en person som gjennomfører en såkalt killing-spree på Halloween. "Halloween II" (1981) plukker opp handlingen hvor Halloween sluttet. En lang serie med filmer med Michael Myers har blitt laget, inkludert en remake fra 2007 og Halloween (2018) som ignorerer alle filmene i serien, sett bort fra orginalfilmen.
Det skal sies at Carpenter planla å lage en serie med filmer for Halloween. Disse filmene skulle være uavhengige av hverande. Dette var grunnen til at Michael Myers ikke dukket opp i "Halloween III: Season of the Witch" (1982). Men Michael var for populær hos publikum; han dukket opp igjen i film nummer fire. Et likhetstrekk Halloween har med både Psycho og Jaws er den minimalistiske musikken. Flere av Halloweens elementer ble brukt i senere slasherfilmer.
Før 1970-tallet var over fikk man se både "Alien" (Ridley Scott, 1979) og "The Amityville Horror" (1979). Psykologiske grøssere ble populære, ofte med hint til ondskapsfulle barn og / eller det okkulte. Dessverre er mange av disse filmene ganske tamme i forhold til dagens standard. Men en av filmene, "Carrie" (1976), gjorde ekstra stor suksess. Denne filmen var basert på Stephen Kings bok med samme navn, og den var den første filmen i en lang rekke som var basert på Stephen Kings bøker.
På slutten av 1970-tallet ble grøsserfilmer – og ikke minst slashersjangeren og splattersjangeren – et hett tema i offentligheten. Spørsmålet om hva som var akseptert på film opptod enda en gang. Dette temaet tok helt av i England på 1980-tallet, samtidig som sjangerne nådde toppen av sin popularitet.
Det var politisk og sosial krise i England på denne tiden. Arbeidsløsheten økte, blant annet på grunn av nedlegging av kullgruver. Samtidig hadde filmindustrien sett introduksjonen av videokassetter. De store filmselskapene var mer eller mindre tilbakeholden med å bruke det nye mediet på grunn av mulighetene til å kopiere filmer. Mindre filmselskaper var ikke like kritisk siden de uansett ikke ville tape nevneverdig mye på grunn av videokassetter. Tvert imot tjente de mye på å lage billige B-filmer.
Kombinasjonen av videokassettens introduksjon på 70-tallet og jobbkrisen i England førte til at enkelte arbeidsløse entrepenører startet videobutikker. Butikkene poppet opp i stort antall. Entrepenørene fant i lovverket et smutthull som gjorde det mulig å selge filmer som ellers ikke ville ha passert britisk sensur for fremvising på kino. Videoene trengte altså ikke å bli godkjent av BBFC for å bli solgt. Dette førte til en økning av salg av grove grøsserfilmer.
Det var tidlig i 1982 det gikk opp for folk hvor lett det var å få tak i disse filmene. Vipco (Video Instant Picture Company), distributøren av "The Driller Killer" (1979), hadde en helsides reklame for filmen i et videomagasin. Dette førte til en eksplosjon av klager, både til Advertising Standards Agency og andre organisasjoner og myndigheter som var knyttet til filmindustrien.
Mary Whitehouse, NVALA (National Viewers' and Listeners' Association) og parlamentsmedlem Graham Bright var noen av de fremste forkjemperne for sensur av film ment for hjemmemarkedet i Storbritannia. De var rett og slett imot de groveste grøsserfilmene. Offentlige etater så etterhvert mulighetene til å konfiskere enkelte filmer på grunnlag av Obscene Publications Act 1959 til tross for smutthullet i loven. Problemet som hadde åpnet for smutthullet var muligheten for en vid tolking av lovverket, noe som også slo tilbake mot filmene som allerede var lagt ut for salg. Myndighetene satt opp et mål: alle filmene skulle kvalifiseres som godkjente filmer ifølge lover som hadde mindre rom for tolkning. Filmene måtte testes opp mot lovverket, en etter en.
Politiet fikk myndighet til å raide videobutikker og beslaglegge filmer de mente brøt med lovverket. Hva politiet beslagela var ikke alltid bare filmer som brøt loven. Et klassisk eksempel var den polititietaten som beslagela Dolly Partons "The Best Little Whorehouse in Texas" (1982), en film politiet trodde var en pornofilm. Slike feilvurderinger gjorde at Director of Public Prosecutions (DPP) satt opp en liste med 72 filmer som de mente brøt med lovverket. Disse filmene ble kalt "video nasties", eller bare "nasties". Dette uttrykket ble etterhvert også brukt på andre filmer som kunne minne om filmene på listen.
Den offentlige diskusjonen rundt hjemmefilm var et sirkus uten like. Argumentene var ikke alltid like gode, uansett hvilken side av saken man var. Mary Whitehouse viste åpenlyst at hun ikke visste hva hun snakket om. Hun ble sett på som en klovn av motparten. Men hele situasjonen rundt salg av film for visning i hjemmet resulterte i Video Recordings Act 1984. Dette satt kravet at også videokassetter for hjemmebruk skulle godkjennes av BBFC. Det ble et totalforbud mot enkelte filmer (39 av DPPs liste på 72 filmer). I løpet av årenes løp har BBFC godtatt mer enn tidligere. Grunnen er at dagens standard er annerledes enn i 1984. Enkelte filmer har fått sitt forbud opphevet.
En av filmene som vakte oppsikt, ikke bare i England, men også internasjonalt var "Cannibal Holocaust" (1980). Dette er en av de mest kjente og groteske kannibalfilmene som har blitt laget. En av grunnene til dette var den grafiske volden. At filmen fikk så mye oppmerksomhet i media gjorde filmen til en stor økonomisk suksess. Ti dager etter premieren ble filmen beslaglagt og regissøren, Ruggero Deodato, ble arrestert for mord siden myndighetene trodde Cannibal Holocaust var en snuff-film. En del av PR-stuntet rundt filmen var at skuespillerne som ble "drept" i filmen ikke skulle vise seg offentlighet den nærmeste tiden etter filmens lansering. Heldigvis for Deodato fikk han skuespillerne til å stille opp på et TV-show. Dette innslaget ble brukt i rettsaken. Tiltalen mot Deodato falt, men filmen forble bannlyst på grunn av dyremisshandling. Deodato fikk opphevet forbudet mot filmen fire år senere. Ironisk nok ble filmen bannlyst i flere andre land, deriblant England.
I 1980 kom også filmen "Friday the 13th" som var starten på en filmserie som omhandler karakteren Jason Voorhees. I løpet av første film i denne filmserien får vi vite at Jason druknet i Camp Crystal Lake på grunn av to ansatte som ikke fikk med seg hva som skjedde; de var mer opptatt av hverandre enn av barna. SPOILER ALERT: I den første filmen var det ikke Jason selv som var morderen, men hans mor som var på hevntokt. Fra og med andre film i serien var det Jason selv som stod for mordene. Det var ikke før i film tre at Jason fikk hockeymasken som ble Jasons varemerke.
Friday the 13th var inspirert av Halloween. I likhet med Halloween, så har også filmen om Jason en lett gjenkjennelig kjenningsmelodi. Et kjent element fra musikken er ordene "ki" og "ma" som blir repetert flere ganger. Ordene kommer fra "kill" og "mommy", basert på "kill her, mommy" som Jasons mor sier i den første filmen.
I 1981 kom filmen "Evil Dead", en B-film som har blitt en kult-klassiker. Filmen startet karrieren til regissør Sam Raimi og markerte skuespilleren Bruce Campbell som en karakterskuespiller. Evil Dead fikk flere oppfølgere og en serie som fulgte handlingen i filmene. Handlingen i filmene og serien er basert på en bok ved navn Necronomicon Ex-Mortis, en gammel sumeriansk tekst. En gjeng ungdommer finner boken i en forlatt hytte. Det blir lest fra boken og noe blir vekket til live i skogen hytten ligger i. Etterhvert blir det opp til Ash Williams – spillt av Bruce Campbell – å ordne opp, men alt går til helvete.
Evil deads vei til å bli en film var en kronglete vei, men vi går ikke i dybden på det her, Men du skal få kortversjonen. Det startet med en vennegjeng fra college. Siden de ikke var rike, så trengte de investorer. De fikk laget en kortfilm som et konsept for hva Evil dead skulle bli. Konseptfilmen fikk navnet Within the Woods og hadde et budsjett på 1600 dollar. Vennegjengen fikk investeringen de ønsket og filmingen startet. Dessverre var ikke HMS i fokus, så det skjedde en del skader under innspillingen. Flere av skuespillerne forlot prosjektet lenge før innspillingen var ferdig. Heldigvis var den gjenværende gruppen kreative nok til å fullføre filmen. Evil dead ble en suksess. Filmen fikk tre oppfølgere. I tillegg var filmen grunnlaget for en remake, en serie, en musikal og et teaterstykke.
"Poltergeist" er også en populær filmserie fra 1980-tallet. Den første filmen kom i 1982 og var produsert av Steven Spielberg. Filmen omhandler familien Freeling som blir terrorisert av spøkelser. Filmen ble på grunn av sin popularitet parodiert flere ganger. En ting som gjør Poltergeist ekstra interessant er det som blir kalt "The poltergeist curse". Flere som jobbet i og rundt produksjonen av de tre første filmene fikk problemer. Det gikk ekstra tragisk for skuespillerne Domonique Dunne og Heather O'Rourke; Dominique ble myrdet, 22 år gammel, mens Heather ble syk og døde, 12 år gammel.
I 1984 hadde publikum stort sett mistet interessen for slasher-sjangeren. Men det var en slasherfilm som gjorde suksett mens sjangeren gjorde sine siste krampetrekninger. A nightmare on Elm street blandet grøsser og fantasy med et snev av humor. Det var Wez Craven som skapte dette gullkornet av en filmserie som hadde Freddie Krueger som hovedkarakter. Krueger var en barnemorder som ble brent til døde av hevnfulle foreldre. Nå er han tilbake for å lage et helvete for byens innbyggere igjennom deres drømmer. Freddie Krueger ble en kultfigur og gav grøssersjangeren en vitaminpille som varte ut 1980-tallet. A nightmare on Elm street fikk sin femte film i serien i 1989 og flere skulle det bli.
1986 gav oss første filmatisering av en bok med Hannibal Lecter. Filmen var Manhunter og den baserte seg på boken Red dragon, Thomas Harris sin første bok med dr. Lecter. Mer kjent er de neste tre filmene; Silence of the lambs (1991, Jonathan Demme), Red dragon (remake fra 2002, Brett Ratner), og Hannibal (2001, Ridley Scott). Filmene fikk også en prequel i 2007, Hannibal rising, og en egen TV-serie i 2013, Hannibal. Det som er spesielt er at det er bare i Hannibal (2001) og Hannibal rising Lecter er hovedantagonisten. Sett bort fra Hannibal og Hannibal rising er Lecter bare en bifigur. Likevel ble karakteren en suksess. Det var nok Anthony Hopkins som gjorde Lecter kjent for folk flest. Hopkins spilte Lecter fra 1991 til 2002 med stor prestasjon.
Også Hellraiser er basert på en bok; Hellbound heart av Clive Barker. Han regisserte også filmen. Hellraiser fikk mange oppfølgere. I hver film møter vu cenobiten som har fått kallenavnet Pinhead. Vi får også observere en kube som fungerer som en nøkkel til en helveteslignende realitet fyllt med cenobitter.
Chucky er enda en karakter som har fått en lang serie med filmer. Serien startet med filmen Childs play fra 1988. Utgangspunktet for filmen og filmserien er seriemorderen Chucky som får sjelen sin overført til en dukke. Dukken kommer til live og begynner å gjøre ugang.
På tampen av 1980-årene kom Puppet master ut. Den har en likhet med Childs play ved at den tar for seg dukker som kommer til live.
1990-tallet var kort sagt en tørketid for grøssersjangeren. Oppfølgerne fra 1980-tallet ble klisjeer og resten av filmene var en parodi på seg selv. Slasher-sjangeren ble modernisert, uten at det kom noe særlig blest rundt den. Men det var unntak. Wes Craven regisserte Scream, en ironisk ungdomsgrøsser som tok for seg problematikken med grøsserfilmene fra sin samtid. Filmen har med god grunn fått en kultstatus, men oppfølgerne kan – som med oppfølgere flest – kastes på bossdyngen. Ellers markerte filmen I know what you did last summer seg som en verdig ungdomsgrøsser. Om ikke annet, så kunne vi glede oss over å kunne kikke på Jeniffer Love Hewitt, for oss som liker henne.
Men det var ikke før 1998 at vi fikk tiårets største grøsserfilm; The ring. Denne filmen var starten på en ny æra, selv om æraen var treg i starten. Filmen er mer psykologisk enn det man var vandt med i vestlige grøsserfilmer. Filmens konsept omhandler en kassett som tar livet av alle som ser den. Filmen ble en suksess og fikk flere oppfølgere og en amerikansk nyinnspilling med flere oppfølgere.
Blair Witch project var filmen som gikk i fotsporene til Canibal Holocaust på to måter. Først og fremst var begge filmene laget som "found footage" av ukjente skuespillere. Deretter ble det offentliggjort at skuespillerne ikke levde mer. I Blair witch projects tilfelle ble nettsiden IMDB brukt til dette formålet. Nettsiden er en database med alle filmer som har blitt laget og alle skuespillere som har deltatt i nevnte filmer. På denne siden, så var Blair witch projects skuespillere oppført som "avdødd". PR-stuntet ble en suksess og skuespillerne har senere kommet tilbake til live. Selv om filmen minner om en typisk tur til en isolert hytte med litt for liten plass og påfølgende krangling, så startet filmen en ny trend med found footage.
En av trendene på 2000-tallet var de første remake'ene og fortsettelser av kjente filmer i grøssersjangeren: Jason X (2001), Freddy vs. Jason (2003) Dawn of the Dead (2004), The Texas Chainsaw Massacre (2003), Thirteen Ghosts (2001), The Texas Chainsaw Massacre (2003), The Hills Have Eyes (2006), Friday the 13th (2009), Children of the Corn (2009), Halloween (2007), Prom Night (2008), The Omen (2006), Carrie (2002), The Wicker Man (2006), Day of the Dead (2008), My Bloody Valentine (2009), The Amityville Horror (2005), The Fog (2005), The Hitcher (2007) og The Last House on the Left (2009). Men det var rom for psykiske grøssere også.
Japanske grøsserfilmer (ofte forkortet J-horror) gjorde sitt inntog i vesten. Disse filmene har en unik karakter som er ulik den vestlige grøsserfilmer. For å si det overfladisk, så baserer japanske grøsserfilmer seg mer på det psykologiske, noe som satt sitt særpreg på grøsserfilmene på 2000- og 2010-tallet. Enkelte av de japanske grøsserfilmene fikk også amerikanske remake'er, bl.a. The Ring og The Grudge. Mange av de amerikanske versjonene delte enkelte av sine skapere med sine japanske orginaler.
Som en liten nota bene markerte også spanske grøsserfilmer seg på denne tiden. En av de viktigste er REC som fikk en engelsk remake under navnet Quarantine (2008). Både REC og Quarantine er også i sjangeren found footage.
Tenåringsgrøss var fortsatt tilstede i det nye årtusenet. Manuset til Final Destination (2000) var opprinnelig ment som en episode av X-files, men tilfeldighetene ville ha det annerledes. Filmen – og alle oppfølgerne – følger en gruppe med ungdommer som prøver å lure seg unna døden og dødens plan om å drepe hver av dem, en etter en. I 2003 fikk vi første film i filmserien Wrong turn, en lett fordøyelig serie med ungdomsgrøss. Og som en nevneverdig notis, så kom filmen Resident evil ut i 2002, en actionfilm kledd i dårlig sydde grøsserklær, som er en av verdens mest suksessrike filmer som er basert på digitale spill.
Såkalte "torture porn" filmer dukket opp. Denne sjangeren er en miks av slasher og splatter og legger fokus på tortur i handlingen. Hostel (2005) og The Human Centipede (First Sequence) (2009) er begge nevneverdig, men det var i 2004 en av de mest kjente filmene i denne sjangeren kom ut: Saw, regissert av James Wan. I jungelen av remakes er dette et friskt pust i grøsserverdenen. Den har en lett handling, men bygger spenning, desperasjon og undring hele veien. Filmen ble en suksess og fikk oppfølgere langt ut på 2010-tallet, men de er stort sett bare å kaste i bosset (med mindre man ønsker et gjensyn med Bevery Mitchell fra 7th heaven).
Paranormal Activity, en paranormal og psykologisk grøsser, kom ut i 2007. Denne filmen følger et par i 20-årene som nettopp har kjøpt seg et eget hus, men oppdager at ting ikke er slik det skal. Filmen er filmet som found footage og gjorde tydeligvis alt rett. Filmen ble populær og gjorde en ekstremt stor suksess rent økonomisk. Filmen fikk flere oppfølgere og spinn-offs i tillegg til flere parodier. Oppfølgerne er filmet på samme måte som orginalfilmen. Orginalfilmen og oppfølgerene åpner for undring hos publikum. Enkelte ting som publikum lurer på blir besvart i neste film, men nye spørsmål dukker opp. Dette er med på å sy sammen en lengre handling igjennom hele filmserien. Men enkelte filmkritikere kom med en motargument: Paranormal Activity ble grøsserfilmens svar på såpeoperaen.
Remake'er av gamle klassikerne var fortsatt populær utover 2010-tallet: A Nightmare on Elm Street (2010), The Crazies (2010), I Spit on Your Grave (2010), Don't Be Afraid of the Dark (2010), Fright Night (2011), Maniac (2012), Carrie (2013), Poltergeist (2015), og Suspiria (2018) for å nevne noen. Child's Play, Hellraiser og Halloween fikk en ny oppfølger dette tiåret.
Filmer med ikke-engelskspråklig opprinnelse var også fortsatt i vinden. Selv Sverige har markert seg. Det kan være et tegn på at publikum har funnet ut at en film ikke trenger å være produsert i England eller USA for å være god. J-horror kan være sjangeren som vekket publikum til denne holdningen.
Filmer med psykologiske grøss var godt etablert på 2010-tallet. Sinister (2012), Insidious (2010) og Conjuring (2013) er gode eksempler på dette Både Insidious og Conjuring fikk flere oppfølgere i løpet av 2010-tallet. I tillegg fikk vi er urovekkende opplevelse med filmen A serbian film, en grufull film som provoserte i kraftig grad. Denne filmen viser et spekter av grufullheter som inkluderer vold, voldtekt, hjernevasking og simulert voldtekt med mindreårige. Filmen ble naturlig nok bannlyst i flere land.
Samtidig som grøssersjangeren begynner å etablere et stort sett godt rykte igjen, så ser man en forandring i vanene til publikum. TV- og Netflix-serier og filmer på Youtube begynner å ta en bit av den tradisjonelle filmen. Innen grøssersjangeren kan man nevne Walking dead, American horror story, Haunting of Hill House, Bates motel og Hannibal.
Men selv om grøssersjangeren og hvordan vi ser på grøssere forandrer seg, så vil vi alltid ha et sug etter å kjenne på grøss og frysninger strømme gjennom kroppen, kjenne på våre primære følelser. Det er DERFOR vi liker grøssere, og det er DERFOR grøssersjangeren vil overleve. Grøsserfilmer og -serier er vår tids svar på grøsserhistorier fra tidligere århundrer.