Dette er en gammel besvarelse på en skoleoppgave. Feil og utdatert informasjon kan oppstå.
“En av de største norske suksessene innenfor militær virksomhet i krig.”
Hjemmestyrkene, HS
Hjemmestyrkene, HS, i Norge var en væpnet motstandsorganisasjon under andre verdenskrig. Kjernen i HS var Milorg. Milorg står for Militærorganisasjonen, og ble kalt den første grenen i det norske forsvarssystemet. Milorg var litt forskjellig fra Marinen, Hæren og Flyvåpenet. Både Marinen, Hæren og Flyvåpenet har forskjellige områder å passe på; Marinen på sjøen, Hæren på land og Luftforsvaret i luften, mens Milorg holdt til på sjøen og på land. Overkommandoen for Milorg satt i London. Etter november 1941 var det kongen og regjeringen i London som styrte Milorg. Organisasjonen var hemmelig under den tyske okkupasjonen, og hadde som målsetning å ligge lavt og å gå sakte frem under angrep. Milorg ble kritisert for å drive Militær søndagsskole. Men de jobbet i det stille, og de gav god opplæring. Milorg bestod ofte på grupper på 10 menn som kjente hverandre godt, og som gjerne var i slekt med hverandre. Folk i organisasjonen var spesielt redde for at noen skulle bli arrestert av tyskere. Organisasjonen burde da snarest mulig få kontakt med den eller de arresterte, og få høre hva som skjedde og om andre var i fare. Å få kontakt med fangen eller fangene var risikabelt, både for fengselsbetjenter, politifolk og medfanger. Det var fordi det var lett å gå i feller.
Høsten 1943 ble det planlagt å lage 5 baser i Norge, Elg (mellom Hallingdal og Valdres), Orm (traktene øst for Glomma, med tyngdepunkt i Trysil), Hjort (i Trøndelag), Ulv (også kalt Varg, som opererte i Setesdalsheimen) og The Fjord Base. Alle skulle være under Milorgs kommando. Basene skulle være spredt rundt om i Norge, og oppgavene var å opprette geriljagrupper og å trene opp folk til å krige. Dessuten var folk redde for at den norske ungdommen måtte mobilisere for Tyskland, mot Norge. Basene fungerte som omveier til dette problemet. Grunnen til at basene ble bygd der de ble bygd, var vanskelighetene som oppstod hvis en prøvde å finne basen og vanskelighetene for fienden å komme seg fram i disse fjelltraktene med mye snø. Alle basene skulle styres av oberster, og de skulle være opplært i England. De første månedene etter at basene var bygget, skulle de prøve å unngå kamp. Fiender skulle bare angripes i selvforsvar.
Organisering i The Fjord Base
The Fjord Base ble senere omdøpt til Bjørn. Det var beregnet at basen skulle være på 2.000- 3.000 mann. Bjørn ble delt i to; Bjørn West og Bjørn East. Man antok at Bjørn West kunne ta imot 1.200 mann. Målet var å opprette en geriljabase. Bjørn West skulle operere mellom Sognefjorden og Masfjorden i Nordhordland på Vestlandet. Det var faktisk den eneste basen, foruten Elg, som gikk etter planen og kom i kamp med tyskere. I basen Ulv ble aktiviteten forhindret p.g.a. tysk aktivitet i nærheten. I Orm og Hjort ble det gjort liten fremgang. Da krigen var slutt, og Bjørn West hadde operert i 7 måneder, var det 259 personer med i Bjørn West.
15. Oktober, 1944, da kom den første patruljen som skulle kjempe i Bjørn West til Matre. Det var fenrik Kayser og fenrik Synnes. De kom med båten "Vigra" fra England. Når de var halvveis inne i fjorden, måtte de gå over i en livbåt for ikke å bli oppdaget av tyskere. Kayser kjente seg igjen på Matre. Han hadde vært på mange ferieturer med familien her, og var dermed lokalkjent. Fenrikene oppholdt seg i et møllehus i noen uker mens de ventet på de neste patruljene. Den neste patruljen kom fra England med ubåtjageren "Hitra". Det var fem offiserer, blant dem Harald Risnes. Risnes ble senere kaptein og øverstkommanderende for Bjørn West. Offiserene, fenrik Kayser og fenrik Synnes var da i ferd med å bygge opp en av de største norske suksessene innenfor militær virksomhet under annen verdenskrig.
Det hadde blitt søkt på Island, i England og USA etter båter som var laget sterkt nok til Nordskjøfart. I tillegg måtte båtene være raske. Den 23 August 1943 fikk Norge tre båter. Det var “Hitra”, “Vigra” og “Hessa” som kom fra USA. Alle hadde blitt fikset og ombygget en del. “Hitra” hadde fra 1943 til 1945 seilt 45 turer over Nordsjøen. 13 av disse gikk til Nordhordaland og Ytre Sogn. 27 agenter ble satt i land, 3 agenter og 47 flyktninger reiste fra Norge og til England eller Shetland. På 43 av disse 45 turene, var Ingvald O. Eidsheim skipssjef. Til sammen var det ca. 3.300 mennesker som kom over Nordsjøen til England med sivile fartøyer. 50.000 kom fra Norge til Sverige under krigen. Illegalt arbeid ble mindre farlig på grunn av utvandringstrafikken. SOE-basen på Shetland ble brukt til deport for forsyningstjenester til Norge med Shetlansbussen. Shetlans-Larsen hadde nær kontakt med “Hitra”, “Vigra” og “Hessa”. Han var en av den som ledet Shetlansbussen, og var med å søke om sterkere og raskere båter som kunne gjøre lettere.
Når Bjørn West hadde fått flere folk, ble de redde for at noen av de forbipasserende var tyskere, eller folk som hadde nær kontakt med tyskere. Men for det meste var det bare bønder som skulle se etter setrene sine, som gikk forbi. Dessuten var det en tysk fangeleir med russere som fanger lenger nede i Matre. Startfasen var veldig sårbar, folk kunne fortelle om ting de ikke måtte fortelle om. Den første episodene de hadde, ble det stor diskusjon om. En av soldatene som var kommet til Bjørn West, satt ute og nøt solen mens noen bønder kom forbi. Soldaten morsket seg opp for å se mer skremmende ut, og fordi at bøndene ikke skulle si om noe av det de hadde sett. Han spurte etter navnene på bøndene. Men det nøyde seg ikke med det, han ville vite navnene på de nærmeste slektningene. Det det var en regel som sa at ingen av soldatene måtte ta kontakt med innbyggere under krigen, uten at det var krise. Dermed var den regelen allerede brutt.
Bjørn West var delt i 3 deler; BAI, BAII og BAIII. BA står for Billetting Area, eller på godt norsk: Innkvarteringsområde. De hadde felttelefon for å kontakte hverandre. I BAII kan man se utover der ubåtjegerene smøg seg innover Fensfjorden. BAII's hovedkvarter, Blaauwhytta, hadde alltid flagget heist på full stang. Stordalen, som var hovedkvarteret til BAIII, ble senere i krigen jevnet med jorden av tyskerene.
Sosialt
Yttertøyet som Bjørn West soldatene brukte, var ikke så godt, men ullundertøyet var svært bra. Det var bare ett sett med klær pr. soldat, så etter at de hadde vasket klærne, var det ikke tid til å vente på at klærne skulle tørke. Med andre ord; de gikk med våte klær etter at de var vasket. Dette var ikke særlig behagelig om vinteren. Noen hadde fått reserveklær fra England, men det var uansett litt for lite. Hermetikkmat var den eneste maten de fikk tak i, foruten små mengder med proviant. Både mat, drikke, utstyr og klær fikk de fra fly som droppet det ned. Den første tiden var det lenge mellom hvert dropp, det gjorde Bjørn West soldatene svært sinte, sultne og kalde. Soldatene syntes det var godt å slappe av etter flere timers leiting og kavetter tingene de trengte fra droppet.
Selv om det var harde tider med mye slit, strev og trening, var det også tid for romantikk, humor og fest. Kokken, Ingvar Juhlsen, var alltid klar for en god spøk. Han gav aldri opp håpet om at det i neste flydropp skulle være en hvit hest til han. Den hvite hesten fikk han riktignok ikke. Men han fikk en ny fin nattkjole som han bl.a. viste til presten og fenrik Kayser, til deres store fortvilelse.
Harald Risnes ble viet med Aslaug Bjordal i Stordalen i månedskiftet mars/april. Aslaug hadde vært i tysk konsentrasjonsleir, men hun hadde vætrt heldig og blitt sluppet fri. Hun kom seg gjennom kontrollposten i Matre fordi hun sa at hun trengte rekreasjonsopphold på Stordalen turisthytte for å komme seg. Risnes hadde da ikke sett henne siden 1941.
Da Risnes fikk høre om at Aslaug kom på langfredag, på 31-års-dagen hans, nølte han ikke. Han pakket sekken, spente på seg skiene, og reiste til BAIII. Risnes hadde fått kontakt med presten, og bedt han å komme. Presten var syk etter en av gudstjenestene sine i påsken. Da hadde Hermund Jackobsen funnet fram de fantastiske legekunstene sine, og på kort tid var presten på vei til BAIII. I følge Arnfinn Haga, som har skrevet mye om krigen, nevnte presten bl.a. dette: “Jeg har alle slags hilsner til dere, for da vi fikk det korteste telegrammet som jeg tror vi noen gang har fått i hovedkvarteret, og der stod “send presten” så ante det oss: Skipperen skal gifte seg!”
Konflikter
I April 1945 oppstod det et stort problem; seterene og stølene ble brukt av bønder i påsken. Av sikkerhetsgrunner måtte det forhindres. Eieren av seterene fikk streng beskjed om å holde seg vekke fra stølene. Og de som kom fikk beskjed om å ikke si til andre det de hadde sett eller hørt. Noen av de besøkende ble med i Bjørn West. Mellom 28 April og 3 Mai 1945 oppstod harde kamper mellom Bjørn West sine 259 personer og minst 800 tyskere. Dvs. at forholdet var ca. 1 mot 3. Man mener at Bjørn West hadde 160 trente soldater, og tyskerne hadde 800 trente soldater, dermed ble forholdet på trente soldater var 1 mot 5.
Den 30. april kom en tysk patrulje til Krenglebotn. Tyskerne søkte dekning i ruiner av hus som lå ved et tjern. En norsk patrulje kom for å ta seg av dem. Arnold Mathisen ledet den norske patruljen. Men en tysk snikskytter åpnet ild fra hjemmestedet under fjellsiden, og Mathisen ble drept. En annen av de norske ble såret. Kampen var hard, men tyskerne gav opp og etterlot seg klær og våpen. Tyskerne brukte ofte fly, det gjorde det vanskeligere for Bjørn West soldatene. Bjørn West fikk ordre om å gå mot Fossen gård. Milorg hadde hørt rykter om at tyskerene ville angripe derfra. Kjentfolk mente at det var det eneste stedet de kunne komme opp på fjellet. Men tyskerne hadde satt inn dyktige fjelltropper som klatret opp fjellsiden. Der de innbyggerene mente det var umulig å komme opp. Da Bjørn West soldatene kom opp til gården, ble de forbauset over at tyskerne var på toppen av fjellet ovenfor gården. Bjørn West var som i en gryte, og kunne dermed ikke angripe. De måtte flykte.
2. Mai var antallet på tyske soldater kommet opp i 800 menn. Bjørn West soldatene var i vanskeligheter. 3. Mai fikk de norske soldatene mer ammonisjon. Neste morgen gikk tyskerene til angrep mot Bjørn West. Det ble igjen en hard kamp for nordmennene. Samme dag kom det en ordre fra London om at normennene skulle trekke seg ut, fordi det var muligheter for at hele den tyske krigsmakten ville trekke seg ut av Norge. Og kampen kunne utsette overgivelsen. En norsk soldat som var skadet, og som de ikke kunne ta med, ble “murt inne” i en steinrøys, med mat til 14 dager. Torgeir Stordal, som var en av innbyggerene i nærheten, delte hule med ham. De andre innbyggerene i Stordalen var rømt, men Torgeir var for gammel og greide derfor ikke å bli med. Etter en dag ville Torgeir Stordal gå ned til gården for å se til dyrene. Der ble han skutt, drept og brent inne i ett av husene. Bjørn West hadde 6 soldater som falt og 117 tyske falt under alle kampene.
Etter krigen
7. Mai 1945 gikk Bjørn West soldatene ned fra fjellene. 10. Mai marsjerte de fra Katedralskolen til Fridalen skole i Bergen. Bjørn West gruppen var da lite kjent, men folk forstod at de hadde vært med å redde Norge fra tyskerne. Tre år etter andre verdenskrig ble Heimevernet opprettet. Soldatene skulle lage egne våpen, og å gjøre nytte av lokal kunnskap. På Vestlandet var det mange av Bjørn Wests soldater, med erfaring fra krigen, som var med å etablere Heimevernet. Heimevernet har vi den dag i dag som et lokalt forsvar. Noen Heimevernsavdelinger har øvinger i Nipo hvor Bjørn West var under andre verdenskrig. I 1948 ble det i Stordalen avduket en bautastein over de fallne i Bjørn West, nederst på steinen står det:
FOR NOREGS SAK I KNE DEI SEIG
MEN FRIE KÅR OR GRAVA STEIG
Å opprette en slik base som Bjørn West i vår moderne tid hadde vært vanskelig. Milorgs 5 baser har lært oss at å holde en hemmelig base nært bebodde strøk er nærmest umulig. Tyskerene hadde skjønt at det var noe som skjedde nær grensetraktene Hordaland og Sogn og Fjordene. Det tok lang tid før de var klar over at det var norske militære øvelser som ble drevet der. Da de hadde funnet ut dette, satte tyskerne inn en styrke mot baseområdet. Lars Tvilde sa etter krigen at Bjørn West var svært sårbar på grunn av alle skisporene som de lagde i snøen.
Folkene i Bjørn West hadde forskjellige bakgrunner, men alle hadde felles mål; kjempe for et fritt Norge. Det oppstod et kameratskap og sammhold som varte livet ut.
Bilder:
Side 1: Bildet på billetten på Bjørn West-museet
Side 2: Litlematrestølen der Bjørn West marsjen starter
Side 3: Fenrik Kayser og fenrik Synnes
Livbåt fra Vigra
Side 4: Storedalen
Side 5: Pause
Side 6: Avduking av minnestein. 29. juli 1949. Kromprins Olav tol høyre
Kilder:
Achehaugs Leksikon
Thomas Nielsen: Bak de tyske linjer. Krigsår i Kystbygder
Arnfinn Haga: Jerning rundt Bjørn West
Bjørn West Museet (Matre, innerst i Masfjorden ved Riksvei 1, ca. 90 km. nord for Bergen og 25 km fra fergeleiet, Oppedal)